I det siste har det kommet flere forslag fra ulike aktører, til løsning på strømpriskrisen som herjer landet. Det er vanskelig å se at noen av disse vil fungere i praksis over tid.

Frp har nylig fremmet et åpenbart lite gjennomtenkt representantforslag i all hast i Stortinget, for å innføre makspris på strøm. Markedsprisen på strøm har denne vinteren plutselig steget, dog ikke uventet, og advart om i lang tid, som en konsekvens av politikken Frp selv har fremmet og støttet. Rødt og SV har og stilt seg positive til forslaget, mens AP/SP-Regjeringen har gitt det en kald skulder.

Demokratene har for lengst vedtatt følgende i partiprogrammet: «Salg av energi skal aldri føre til strømmangel eller høyere energipriser i Norge. Ved energimangel i verden, skal norske energikilder forbeholdes Norge». Det er bare å applaudere de andre som kommer etter oss, dessverre nok en gang for sent til å avverge en krise.

Jeg vil med denne kronikken likevel advare mot det forslaget som nå er fremmet av FrP og fortelle hvorfor forslaget er lite gjennomtenkt, samt foreslå en bedre løsning til det beste for Norge og det norske folk.

Først vil jeg kort komme med noen grunnleggende fakta om årsakene til dagens strømpriskrise. Det har lenge vært en kjent tese at strømprisen i Norge, uten regulering, vil nærme seg strømprisen i Europa jo flere kabler og større overføringskapasitet vi har til Europa.

Vi har også visst at vindkraft er avhengig av mye høyere strømpris for å være lønnsom, i tillegg til at den er meget ustabil, og krever enorme investeringer i strømnettet. Derfor har mange norske politikere, bl.a FrP’s Tord Lien, i mange år ytret ønske om høyere strømpriser. Uempatisk og illojalt mot det norske folk og norsk industri og næringsliv, har flere sagt. I disse dager har svært få problemer med å forstå hvorfor.

Da den siste kabelen til England ble ferdig i juni 2021, har Norge det siste året økt strømoverføringskapasiteten til Europa med 45%. Fordi Europa samme år har lagt ned mange til nå høyst nødvendige kull-, gass- og atomkraftverk, har vi fått en forventet og varslet krise. I et normalår har Norge ca. 10% overproduksjon av strøm i forhold til innenlands forbruk, men dette varierer, og senest i 2019 gikk vi i null – altså ingen overproduksjon. Et eventuelt kraftoverskudd kan nå eksporteres på mindre enn 3 måneder. Alle stortingspartiene har i varierende grad støttet den fatale «klima- og miljøpolitikken» som skal redusere CO2-utslipp, ved å bytte ut billig fossil energi med dyr fornybar, men ineffektiv, ustabil, arealkrevende og naturfiendtlig vind- og solkraft.

I forslaget fra Frp står følgende:

«På grunn av lav fyllingsgrad i vannmagasinene, høye priser på kull og gass i Europa, kraftig økt utvekslingskapasitet via flere utenlandskabler enn før og ikke minst en energi- og klimapolitikk som ikke har hensyntatt forsyningssikkerheten i Europa, har Norge havnet i en situasjon som gir norske innbyggere ekstremt høye strømpriser. Indirekte er de høye prisene et resultat av det som kalles «det grønne skiftet.»

Det er for så vidt sant nok, og hadde man fjernet det med utenlandskabler, hadde vi neppe vært i den situasjonen vi nå er i. Videre kan man lese: «Når kostnaden for produksjon av strøm er på 10–15 øre per kWt, er det åpenbart at det er sterkt urimelig å kreve en pris som er flere hundre ganger større enn produksjonskostnaden, og at det således er grunnlag for å anvende loven som nevnt over.»

Her ser man at mattekunnskapene kanskje ikke er de beste, da strømprisen er «kun» ca 20-gangeren over produksjonspris. Det er også overraskende at et så liberalistisk parti som FrP ikke synes å forstå at en vare er verdt det markedet er villig til å betale, og hengir seg til planøkonomisk tankegang om hva som er korrekt pris. Med den argumentasjonen ser jeg det som problematisk å få anvendt loven, som viser til «normal markedspris» – ikke produksjonspris. Men hva gjør man ikke for å komme seg ut av problemer man selv har skapt?

Det største problemet med forslagene om makspris slik de nå er utformet, er at det legger til rette for en større krise. Man trenger noen nødvendige forutsetninger som det dessverre ikke er tatt høyde for. Her vil jeg samtidig tilføye at det ikke vil bli noen makspris basert på erfaringene vi har med våre offentlig eide strømprodusenter, men en ny fastpris. Da man setter «maksprisen» under markedsprisen, vil strømprodusentene helst selge all strømmen til utlandet. Ettersom man ikke legger begrensinger på eksporten, kan man fort ende opp med at vannmagasinene er tømt når Norge trenger strøm. Da må man importere eller rasjonere med hjelp av strømutkobling.

Skal man importere? Hvem plukker da opp regningen på differansen mellom markedspris og 50 øre/kWt når ingen har ansvar for å levere? Dette er krisen som garantert vil komme med det nåværende forslag slik det nå foreligger. Utlandet vil bli prioritert.

Demokratene har følgende forslag til det beste for Norge og folket, som kan vedtas uten problem om det finnes politisk vilje for det:

Da kablene til Europa allerede er på plass, foreslår vi at de beholdes, i stedet for å sette dem ut av drift – som vil være et mye større skritt å ta, og by på egne problemer. Bedre å unngå nye kapasitetsutvidelser, terminere alle dyre og tåpelige offentlige elektrifiseringsinitiativ, og gi norske husstander og bedrifter forrang til norsk strøm, understøttet av en leveringsgaranti.

Derfor sier Demokratene:

– Alle planlagte nye strømkabelprosjekt må termineres omgående!
– Planene med elektrifisering av sokkelen må termineres omgående!
– Det må settes regler for minste vannstand i vannmagasiner, som rapporteres ukentlig til f.eks. NVE. Kommer man under etablert grense, risikerer man bot og/eller overstyring. Planlegger man å komme under av ulike plausible årsaker, skal dette søkes om og avgjøres i samarbeid med rette myndigheter.
– Man setter opp et kvotesystem til hver strømprodusent om hvor mye strøm de er forpliktet til å forsyne det norske markedet med, til en fastpris på mellom 30 og 60 øre/KWT inkludert nettleie og alle avgifter.

Utover dette kan de handle så mye de vil med import og eksport av strøm. På denne måten får man utnyttet kablene til det beste for alle parter, da man importerer strøm når den er billig i Europa, og eksporterer når den dyrere. En liten detalj i planen, er at vi ikke slipper utenlandsk kraftkrevende industri løs i Norge, uten at disse bedriftene betaler internasjonal markedspris på strømmen. Skal disse få tilgang «billig» strøm, bør de evt inngå spesialavtaler med staten, der bedriftens positive og eventuelt negative bidrag til Norge i form av arbeidsplasser og skatt, evt netto miljøpåvirkning, tas med i regnestykket.

Da Demokratene er Norges eneste reelle miljøparti, med ekte omsorg for norsk miljø og natur, er det relevant å nevne hvordan vi forholder oss til fornybar energiutbygging i norsk natur:

Vi sier klart NEI til nye naturødeleggende kraftprosjekter – det være seg vann, vind eller sol. Ingen flere uerstattelige vassdrag skal raseres for å bygge vannkraft! Ingen solkraftanlegg skal etableres i naturen! Ingen nye vindturbiner skal settes opp! Tvert om vil Demokratene rive vindturbinene som allerede er oppført, og restaurere naturen så langt det lar seg gjøre.

Norsk natur har egenverdi i seg selv som det ikke kan settes prislapp på, og denne nasjonalskatten er definitivt ikke til disposisjon for spekulanter som vil ha rask profitt. Samtidig vil vi satse på oppgradering av eksisterende vannkraftverk der man kan hente ut minst 10-15% mer kraft uten å rasere natur, noe som i dag ikke er lønnsomt av skattemessige årsaker.

Til dem som mener at de foreslåtte betingelser for å beskytte norske strømkunder og norsk bærekraft er å rane strømprodusentenes andelseiere (strømprodusentene er 90% eid av det offentlige), er svaret at disse kraftverkene er etablert på bekostning av vår felles naturarv, og nedbetalt med folkets skattepenger for lenge siden. Disse anleggene tilhører oss – ikke offentlige eller private spekulanter i inn- og utland!

Norge først!