RedaksjonenOver flere tiår har norsk industri flagget ut og bygget ned. Dette har vært bevisst politikk fra både høyre- og venstresiden blant stortingspartiene.
Handelsglobalisme har riktignok gitt oss billigere t-skjorter, sett i kroner og øre. Men hva er den egentlige prisen for et globalt handelsmarked? Vi begynner å ane summen på regningen.
Om alle varer produseres der råvarene og arbeidskraften er aller billigst, så vil vi få hele nasjoner som lever av å forsyne verden med noen få typer varer. Og når det ikke går så greit med disse nasjonene, så rammer det hele verden.
Mediene begynner så vidt å snakke om matproduksjonen i Ukraina og Russland, og hvor stor del av verdensmarkedet de metter.
Samtidig hoper skipstrafikken seg opp utenfor Kina, med elektronikk, leketøy, teknisk utstyr, medisinsk utstyr og klær som har strandet på grunn av Corona-lockdown. Råvarer på vei inn blir ikke losset, og ferdige produkter på vei ut blir ikke lastet, og ingen vet lenger hvor lang leveringstiden er på et Epoc-kjøkken fra Elkjøp.
Men helt sikkert er det, at hvis to-tre land skal stå for hveteproduksjonen, et par andre land skal stå for kjøttproduksjonen, og alle tingen vi trenger til helse, arbeid og fritid igjen skal produseres av svært få land i en liten del av verden, så blir vi svært sårbare. Ikke bare vi, men alle land som har gjort seg avhengige av å importere omtrent alle nødvendigheter.
Demokratene står for en langt mer bærekraftig politikk, som gjør oss rustet til å stå godt gjennom både pandemi i Asia og krig i Øst-Europa.
