RedaksjonenRik tilgang på rimelig norsk energi er, og har vært, en viktig forutsetning for det norske folks eksistens. Først var det vannkraften. Da Ekofiskfeltet ble erklært drivverdig lille julaften i 1969, åpnet det seg ytterligere muligheter. Denne grunnsteinen for vårt samfunn, kan ikke rives vekk uten fatale konsekvenser for norsk bærekraft, herunder bl.a livskvalitet, bosetting, næringsvirksomhet og beredskap.
Det norske folk er blitt lurt av stortingsglobalistene til å gjøre “grønne” tilpasninger for at Norge skal nå sine mål satt av Solbergregjeringen, for å gjøre oss «flinke» ift FNs agenda 2030. Et sentralt virkemiddel er å satse på elektrisitet som energikilde til kritisk funksjoner i samfunnet, som transport og oppvarming.
Stadig færre av oss er sikret med alternative energikilder til strøm. Samfunnet vårt blir stadig mer sårbart og tungdrevet. Med ekstreme strømpriser og til og med muligheter for kraftrasjonering, føler det norske folk seg bondefanget, omtrent som da vi av Jens Stoltenberg ble oppfordret til å bytte ut bensinbilen med dieselbil, for så rett etterpå å få kontrabeskjed om at diesel var uønsket, og sågar skulle pålegges diskriminerende avgifter.
Nå er det langt mer alvorlig. Stabil tilgang på strøm til overkommelig pris, er en helt nødvendig betingelse for nordmenn og norske bedrifters eksistens.
Regjeringen med Stortingets velsignelse har selvsagt en plikt ovenfor det norsk folk til å innføre prisregulering på strøm umiddelbart. Derfor må det settes en makspris på strøm til sluttbruker i Norge, fra og med januar 2022, på 50 øre pr kwt. Det er ikke noe man behøver lang tid på å beslutte. Selv med denne prisen vil strømprodusenter og strømleverandører ha en margin de kan leve av.
Det har aldri vært meningen at Staten og kommunene skal berike seg på bekostning av norsk natur og det norske folk (ref vindkraft), eller ved vanvittige kraftpriser, slik de gjør nå. Og bare så det er sagt: Moms på strøm må fjernes omgående – det samme må el-avgiften. Og nettkostnader forårsaket av krafteksporten må betales av “snylterne” i Europa – ikke dekkes inn gjennom ekstra milliardregninger til norske husstander og bedrifter hver eneste måned.
Videre må norske strømkunder få en ufravikelig leveringsgaranti. De skal aldri utsettes for strømrasjonering, og skal ha forrang før eksportkunder og utenlandske virksomheter i Norge (som f.eks energikrevende serverparker for bigtech, eller bitcoingraving, som slett ikke trenger prisbeskyttelse).
Det må settes minimumsgrenser for norske vannmagasiner. Disse kan settes for ethvert magasin ut fra statistisk tilført vannmengde gjennom året, f.eks med minste tillatte fyllingsgrad for hver av årets 52 uker. Strømleverandører som “går tomme” må ilegges strenge sanksjoner. 100% stabile kraftleveranser i Norge, er svært viktig av beredskaps- og sikkerhetshensyn. Ved vannmangel, skal krafteksporten begrenses eller stoppes.
Norsk krafteksport kan skje til internasjonale markedspriser, så lenge ovenstående er oppfylt, men grådigheten må tøyles. Den norske leveransekapasiteten skal aldri utvides på bekostning av norsk natur. Det skal f.eks ikke oppføres flere vindturbiner, hverken på land eller til havs. De vindturbiner som allerede er oppført, skal avvikles innen f.eks fem år. Sporene skal fjernes så godt det lar seg gjøre, på statens bekostning. Mulighetene for økt energiproduksjon ved effektivisering av eksisterende vannkraftanlegg, må snarest utnyttes. Nye vassdrag skal ikke bygges ut for mer vannkraft. Videre kan alternativ kraftproduksjon med minimale eller ingen naturinngrep utredes, f.eks Thoriumkraft (kjernekraft).
Simsalabim – problem solved, trolig til evig tid, til det beste for Norge og det norske folk. Vanskeligere er det ikke. Men så var det den politiske viljen på Stortinget, da. Ikke alle der inne synes like interessert i hva som gavner det norske folk, og synes å forvanske og trenere løsninger så godt de kan.
Av Partileder Geir Ugland Jacobsen og sentralstyremedlem Vidar Kleppe i Demokratene. Kleppe er også gruppeleder for Demokratene i fylkestinget i Agder.
