Demokratene Norge
Hundeelsker for drøy for FRP

Hundeelskeren som ble for drøy for FrP

For nesten et år siden sloss han heftige kamper mot Siv Jensen og ble kastet ut av FrP. Nå leder han det største partiet under sperregrensa og nekter å ta på seg silkehanskene før valget.

– Sorry, altså, jeg må bare finne bikkja mi! Jeg veit ikke hvor hun blei av. Sikkert stukket av til naboen igjen, sier Geir Ugland Jacobsen på telefonen.For nesten et år siden sloss han heftige kamper mot Siv Jensen og ble kastet ut av FrP. Nå leder han det største partiet under sperregrensa og nekter å ta på seg silkehanskene før valget.

Lyden av raske skritt, han puster fort.

En halvtime senere ankommer han i en mørkeblå Toyota Auris.

– Hopp inn! Jeg fant Stella til slutt. Når jeg er travel, finner hun plutselig på å dra på spasertur alene, vet du.

Dette er kickbokseren som tidligere var fylkesleder i Oslo FrP og som havnet i bokseringen med Siv Jensen. Han ønsket å ta partiet i en mer nasjonalkonservativ retning og gjøre det til et «patriotisk fyrtårn». Det ble for drøyt for FrP. I desember 2020 kastet de han ut av partiet, og kort tid etterpå ble han valgt som leder for det innvandringskritiske partiet Demokratene. Det er det største partiet i kategorien «andre».

Det er imponerende at Jensen turte å møte Jacobsen i ringen, for bak rattet der han sitter nå, ser han ut som en person du ikke har lyst til å møte i slåsskamp: Blankt, skallete hode og en kraftig bygd kropp. Litt som de på treningssenteret på steroider. På t-skjorta står det «kronisk norsk», og et tungt sølvsmykke hviler rundt halsen hans.

– Du får ikke gjøre så stort nummer av det, for da får jeg kristen-Norge på nakken, sier han og peker på smykket.

Det er et kors, en norrøn Fenrissulv og midtgarsormen. Og Tv2 hadde visst laget noe bråk om det.

Jacobsens blikk viker ikke fra veien når han snakker.

– Jeg har gitt opp kollektivtransport. Jeg kjører bare bil og motorsykkel. Men ikke sånn Harley, jeg kjører sportsykkel. En Harley er som en snekke, vet du, i forhold til en racerbåt.

I baksetet bjeffer det lyst. Det er bikkja Stella. Hun er hvit, krøllete, og kanskje 40 cm på det meste. Ligner på en puddel.

En skole lastet med hjernevask

Toyotaen kjører oppover den bratte, svingete veien til Grefsenkollen i Oslo. De grå boligblokkene på Storo erstattes raskt av eneboliger på Grefsen, før det grønne til slutt omringer bilen og viser vei til toppen av kollen.

Jacobsen begynner en setning om skolegangen sin på Grefsen videregående skole. Han var realfagsgutt og elsket matte, fysikk, kjemi «og en del språk, faktisk». Han avslutter setningen med politikksnakk, og holder seg der en god stund til:

– Jeg antar at du vil høre litt om skolepolitikk. Nå er det blitt mye verdiløs fyll i skolesystemet, for noen ser på skolen som en utmerket arena for å hjernevaske barn.

– Hva slags hjernevask?

– Sånne humanistiske fag om alt og ingenting og politisk korrekthet. Klimasaken, for eksempel. Jeg vet at den er basert på mye løgn og fanteri.

Ved siden av å kalle seg klimaskeptiker er Jacobsen: innvandringskritisk, koronavaksineskeptiker, anti-globalist og nasjonalkonservativ. For ikke å glemme: patriot.

Å være eller ikke være bølle

Jacobsen husker det så godt. Hvordan han og søsteren pleide å ligge i bakrommet, det rommet bak setene, i folkevogna til foreldrene. De ble ofte bilsyke, for foreldrene røykte sånn, og særlig på vinteren, for da var jo vinduet lukket for kulden. Men der lå de. Også vinket til de til som kjørte bak dem gjennom bakvinduet.

– Det var ikke fett, men vi klarte oss, sier Jacobsen og ser utover Oslo fra midten av bakken i Grefsenkollen.

Solen skinner sterkt. Han myser med øyene.

Hundeelskeren

I mens Jacobsen skravler, kravler Stella gjennom de høyene stråene i skibakken. Til tider er det umulig å se henne. Da roper den store mannen «Stella! Stella! Kom da, vennen, ja kom da!», plystrer en eller to eller tre ganger, før et lite hundeansikt sniker seg ut av det høye gresset. Noen ganger må Jacobsen løfte henne opp, og bære henne forsiktig i armene sine.

– Jeg var nok ikke mors beste barn, sier Jacobsen.

Røyking og drikking var helt kurant fra 14 års-alderen, og han hang for det meste i motorsykkelmiljøet.

I barnehagen var han derimot liten og spe. En liten krabat med sterke meninger. Han leste leksikon fra A til Å før han begynte å på skolen, og ville aller helst bli marinebiolog. Han hadde ikke sjans mot de store, tjukke barna.

– Det var ikke så mye oppmerksomhet fra voksne den gangen, sier han.

Men da han startet på skolen, og de fikk karakterer i femteklasse, dukket det opp et nytt klasseskille. Det gikk ikke på hvem som var tøffest og tyngst, men hvem som hadde det beste hodet.

– Så du var ikke en bølle altså?

– Nei, men jeg ble det en periode. For jeg var, ehm, hva skal jeg si, det var jo en del bøller på skolen, som …

Jacobsen leter etter ordene.

– Men det varte bare til faren min lærte meg teknikkene. Da fikk de andre masse juling.

En gang knuste han nesa til en gutt som var to år eldre enn han. Da fikk han til slutt fred.

De som er umulige å integrere

Jacobsen kaller seg en realist. Han drømmer ikke. Det er ikke noe vits i, sier han. Man må ha en plan, et mål og en strategi. Som sin far, er han utdannet siviløkonom, og eier sitt eget firma. Han tenker i regneark. Kalkulerer, beregner, regner.

– Prisen for en kvoteflyktning er gjennomsnittlig 20 millioner per stykk, mens prisen for en nordmann i helsevesenet er et par millioner kanskje. Hvorfor er en kvoteflyktning verdt ti ganger mer enn en norsk statsborger? Det har jeg litt problemer med å se, sier Jacobsen og trer over et par røtter.

Jacobsen har beveget seg inn på en sti utenfor slalomløypa. Store trær omfavner ham og kaster dype skygger der han går.

– Hva tenker du når folk knytter rasisme til deres politikk?

– Jeg vil jo heller si at rasisme går andre veien, jeg da, når man velger å hjelpe noen så mye mer enn det man hjelper nordmenn.

– Du tenker det skjer rasisme mot norske folk?

– Ja, det er en form for rasisme det også, når man har en sånn slags nasjonal selvforakt. Jeg er ikke imot å hjelpe andre, men man kan gjøre det på en mer rasjonell måte. Som businessmann er jeg vant til å få maksimalt igjen for ressursene, og man kan sikkert hjelpe ti ganger så mange flyktninger for samme beløp om man gjorde det annerledes. Eller så kan man hjelpe flere norske, det er faktisk ganske mange norske som sliter.

– Og ifølge partiprogrammet deres vil dere at innvandrere assimileres?

– Ja, eller eventuelt at vi tar inn langt færre fra «landgruppe 3». De er så umulig å integrere.

Han henviser til SSBs inndeling av innvandrergrupper. Gruppe 3 omfatter personer fra deler av Øst-Europa, Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika og Oseania, utenom Australia og New Zealand.

– Går det ikke an å beholde deler av kulturen sin, men også være norsk?

– Jo, men da må man egen kultur bli en privatsak, og ikke belemre resten av samfunnet med det.

– Men kan du se at noen finner verdi i å ha ulike kulturer rundt seg, å lære om og få inntrykk fra alle verdensdeler?

– Nei, det ødelegger kulturene, ikke bare norsk kultur. Om alt skal presses sammen og tilpasses de samme normene og reglene, så har vi jo ikke lenger separate kulturer. Det er bedre om muslimer er der, også hinduer der, og kristne der, sier han og peker på forskjellige liksom-land i skogen, og fortsetter:

– Blander man dem blir det konflikter. Særlig med muslimer, de får konflikter med alle.

– Alle muslimer lager bråk?

– Nei, ikke i det hele tatt. Men det er alltid en viss andel ekstreme.

– Men hva med alle de som tar avstand fra de ekstreme?

– Det er noen som tar til orde, det er helt riktig det, men det skal ikke mye til før de snur de også, du ser hvordan de vingler. De fredelige og pasifistiske følger også etter til slutt.

Jacobsen går dypere og dypere inn i skogen, og det blir mørkere og mørkere. Sollyset når så vidt mellom bladene.

– Men jeg er ikke rasist, jeg har alltid vært fargeblind. Jeg er gift med en brasilianer.

Bestefar ved behov

Guttungen Jacobsen ble ikke kjørt noe sted. Skulle han til slalombakken, gikk han med slalomstøvlene på beina, hele veien hjemmefra og opp den bratte, svingete veien til Grefsenkleiva.

– Det hender jeg tar med barnebarna hit, også kjører jeg dem opp og ned bakken, så aker de ned.

Jacobsen peker på en smal vei. Den er parallell med skiløypa, bare litt mer humpete og litt mer ujevn enn slalombakken. Altså ake-perfekt.

– Men jeg er ikke så god bestefar altså.

Jacobsen har fire barn og fem barnebarn fra sitt første ekteskap. Nå, i sitt andre, har han en stedatter.

– Jeg løper ikke akkurat ned dørene da, hvis det er det de forventer. Men jeg kommer når det er krise, sånn var jeg som far også.

Da han fikk sitt første barn som 23-åring, hadde han startet i ny direktørstilling i VG. Kona var hjemmeværende.

– Det var en sånn gammeldags arbeidsfordeling. Men vi var enige da, hun var innenriksminister og jeg tok utenriks.

Men da sønnen hans var 13 år, grep siviløkonomen. Sønnen hadde slitt med overvekt, depresjon og gjorde det ikke så bra på skolen. Da tok far fra fri jobben og nærmest fotfulgte sønnen sin. Oppskriften til bedre livskvalitet var følgende: En halvtime videospill hver dag. Legge seg til samme klokkeslett hver dag. Testing av ulike dietter. To treningsøkter om dagen.

– Det jeg gjorde var å identifisere alle parameterne, alle skruene man kunne justere, også skrudde jeg på alle samtidig, sier coachen Jacobsen.

Sønnen, som hadde gått på Etterstad videregående skole med svake karakter, gikk ut med gode karakterer og kom inn på sisteåret på Elvebakken videregående skole med Oslos flinkeste elever. Han ble Norgesmester kickboksing.

– Men det var ikke lett. Han drev jo kjøpte kebab og cola med en gang han fikk sjansen. Så jeg måtte være streng.

– Var det vanskelig?

– Nei, jeg hadde ikke noe medfølelse med han da.

Hvit hund

– Det er politisk manipulering, like ille som det kineserne kunne finne på å gjøre, men dette her er NRK.

Vi er sakte, men sikkert, på vei ut av den lille stien og Jacobsen er frustrert over mediedekningen av partiet hans. Den er ubalansert, sier han.

– Vi blir fortiet av mediene. Når de skal snakke med oss, så er det stort sett ikke om politikken vår. De snakker bare om de «rare korsene vi går med», litt som med Trump og «den forferdelige hårfasongen».

Han skal til å fortsette, da noe annet tar oppmerksomheten raskt. Landskapet åpner seg opp foran han.

– Se der! Her var det sånn trollskog, skikkelig sånn Asbjørnsen og Moe. Noen idioter i Oslo kommune greide å felle den ned ved en feil. Jeg var så sinna.

Litt lenger der fremme ligger en langstrakt, liten innsjø. Trollvann heter den.

– Det var en sånn hogstmaskin, vet du, som feide det ned på noen timer.

Hvorfor innsjøen har fått navnet akkurat Trollvann er uklart. Men det er noe mytisk over det. Det er et oljesvart, blankt og stille vann, og det er som om et troll plutselig kan dukke opp fra vannoverflaten, uforutsigbart og plutselig. Et troll som, ifølge Store Norske Leksikon, er en type skikkelse med karakteregenskaper som gigantisk, slem, skummel og stygg. «De er overnaturlige urnordiske vesener», står det.

Og det er ved Trollvann at Jacobsen snakker i lange monologer om den vakre naturen i Norge.

– Hun jeg er gift, fra Brasil, er delvis indianer, de er jo alt mulig vet du. Men hun sier: «Geir, det er du som er indianer av oss», for jeg kunne ha bodd i en lavo i årevis, jeg.

Indianeren kan ikke fordra folk eller ting som ødelegger naturen: Bolighaier som skal bygge skyskrapere. Klimaaktivister som vil bygge vindmøller. Fabrikker som forurenser i Akerselva («tror du ikke jeg gikk av skaftet da!».)

Han kjenner hver eneste krik og krok av skogen, og er han joviale skogvokteren som skal prate med alle hundeeiere eller hun kafédama i minst ti minutter før han går videre.

– Åå men den var søt da, er det en pomeranian eller? spør Jacobsen en ny hundeeier.

Denne er også hvit, og enda litt mindre enn Stella. En typisk veskehund.

– Ja, han er i pomeranian-familien, men er bare tre måneder gammel. Hva med din? sier hundedama.

– Næmen, ikke mer, da blir han større da! Stella er en blandingsrase med masse forskjellig. Men hvit ble hun i hvert fall.

– Ja, hvit ble hun, sier dama.

Gråter av Grefsen pikekor

Toppen av Grefsenkollen er endelig nådd. Der sitter horder av mennesker som spiser sin obligatoriske vaffel foran utsikten til Oslofjorden. Skallen til Jacobsen skinner i sola, og i riktig vinkel treffer lysstrålene to par små høreapparater bak ørene hans.

– Ørene mine har fått litt juling, vet du.

Motorsykkelkjøring, skyting, dykking. Det er ikke akkurat oppskriften på å holde hørselen vedlike.

– Så hva er det nesten ingen vet om deg?

Jacobsen bruker litt tid til å svare. Tar en slurk av kaffen han nylig kjøpte i kiosken. Han er ingen kaffe latte-personen. Den skal være svart.

– Kanskje at jeg er litt sentimental, svarer han forsiktig.

– Hvordan da?

– Det har litt å gjøre med patriotisme og sånn å gjøre. Og så reagerer jeg veldig på urettferdighet og sånn. Da blir jeg sentimental. Å se barn som står alene i skolegården for eksempel.

Han tar en pause.

– Og når jeg hører Grefsen pikekor synge «Nå livnar det i lundar».

Klokken åtte hver 17. mai på Grefsen skole stod guttungen Jacobsen i skolegården og så på flagget som ble heiset, imens jentene sang. Da hans egne barn gikk på skolen sang pikekoret de samme lyse tonene.

– Det er nasjonalfølelse, rett og slett.

Han kremter, og når solen treffer ansiktet hans er øynene blanke.

Bolsonaro og Harley-motor

Siviløkonomen er godt i gang med å fortelle om hvorfor vi for all del ikke må finne på å ta i mot afghanske flyktninger, om valgfusk mot Donald Trump og om hans brasilianske kone som drev valgkamp for Bolsonaro, da han oppdager at Stella er borte igjen.

– Stella! Stella! Vennen min! roper han. Han plystrer et par ganger, reiser seg opp og går litt rundt, før et par tassende ben til slutt vandrer frem fra nabobordet.

Jacobsen rekker så vidt å sette seg igjen med Stella i den ene hånda, da dundrende lyder høres bak oss. Lyden kommer fra to store svartkledde menn på hver sin kraftige motorsykkel. MC-folk.

– Ser du! Ser du de der? Det der er Harleyene. Det er sånne jeg ikke kjører, de snekkene der.

Jacobsen tenker seg litt om.

– Når jeg blir pensjonist er det ok at jeg kjører dem. Da skal jeg kjøre Harley, og så skal jeg spille golf.

Artikkelen er tidligere publisert av Journalen, Oslo Met. 17. september 2021