I et viktig stortingsvalgår som i 2021, er det faktisk helt nødvendig å minne det norske folk om følgende: På stadig flere områder viser Europa-monsteret EU, at det har sine klør, fangarmer og tentakler langt innover Norges grenser, og helt inn i vår private økonomi.
Med pålegg, instrukser, kontroller, regler for ditt, og for datt. Det er etter hvert bare ørsmå millimetere som skiller oss fra «fullverdig» medlemskap.
I tillegg til dette er dessverre regjeringen og flertallet av norske stortingspolitikere globalister, som dessverre ikke setter Norge først i sitt viktige politiske virke. Dette kan etter min menig ikke forsette lengre. Nok er nok!
For å ha full kontroll med outsideren Norge, har de utstyrt oss med EØS-avtalen, og Schengen-avtalen, som sikrer Norge vidåpne porter mot verden — på vei mot svenske tilstander og den viktige posisjon som verdens sosialkontor nr. 1.
EU bestemmer hvilken mat vi skal få spise, hvor den kommer fra, og hvem som skal holde kjeft om manglende kontroll av maten vår — fra en verden med resistente småkryp.
EU bestemmer også at norske biler skal kontrolleres slik og slik, at barnehage-barn må ha perle-grus overalt, så de ikke skal slå stumpen sin — hvordan regelverk og forvaltning skal drives, krummen på agurken er viktig, samt alle med EU og EØS-direktiv i bunkevis — som faktisk på “høyde og omfang” kan gjøre Eiffel-tårnet misunnelig.
Da har jeg ikke i dette innlegget nevnt ACER, og at EØS avtalen dessverre ikke har angrefrist. Demokratene i Norge oppfordrer våre landsmenn til å arbeide for å ta igjen selvråde-retten, Norges suverenitet, ved å vise: EU, migrasjonsavtalen Schengen, EØS og ulike FN- programmer samt andre overnasjonale organer at vi i Norge faktisk klarer å ta vare på oss selv som enn fri og selvstendig nasjon, som ikke lar seg styre i ett og alt av
Brussel og andre stater som vil “melke” det norske folk — og Norge for hundre vis av milliarder kroner årlig. Og bare så det er sagt til dere som leser dette:
Om jeg gjør comeback som stortingsrepresentant i september 2021 — så vil jeg alltid sette Norge først.
Artikkelen er også publisert i Resett.no