Demokratene Norge

Fremtiden i Norge

Fremtiden i NorgeFremtiden i Norge – Hvilken retning går Demokratene?

Vi leser og hører stadig vekk, ja nesten daglig, om krig, lite fred og dessverre mye vold. Volden brer seg som ild i tørt gress. Er dette den nye fremtiden? Er dette den nye tiden vi skal overrekke til vår neste generasjon?

Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti krangler mere med Høyre, FrP, Venstre og KrF på nesten daglig basis og ser ikke ut til å kunne enes om noe i det hele tatt. Dette er forkastelig, jeg hadde forventet mer av våre folkevalgte, med det er vel det vi kan vente oss når vi stemmer på kun det vi ser på som det trygge…

Nå er det på tide at folket i samfunnet tar tilbake sin stemme og sier at nok er nok. På daglig basis er politikere mere av å rakke ned på hverandre i stedet for å faktisk utføre noe politisk arbeid. Kanskje på tide at de begynner å våkne opp i fra den tåkedrømmen i det tåkefylte utopiske drømmeverden de lever i til daglig. Hva med alle ofrene etter voldsepisodene vi daglig leser om… Hva med deres rettssikkerhet? Hva med livet deres etter hendelsene? Hva med deres familier? Hva gjør politikerne?
Absolutt ingenting, vel – det vil si, de prater jo om det, men de gjør faktisk ingenting med det, bortsett fra å komme med flere lover, stortingsmeldinger, proposisjoner og det ene løfte med det andre… Uten at de engang er i stand til å følge dette opp… Nei, nå er det nok!

Det blir jo ikke bedre ved hverken kommunevalg eller stortingsvalg. Disse politikerne våre sitter ikke der for folket lenger – de sitter der for seg selv. Bevilger seg høye lønninger og satser på en toppjobb ute i Europa etter endt karriere her i den norske politikken. Ved hvert valg, uansett om det er kommune- eller stortingsvalg, så ser det ut til at politikere bare gjør sitt beste for å lyve og love, i stedet for å konkretisere og utføre. Dette må det jammen bli en slutt på.

Den Norske regjeringen sier hele tiden i media at vi må se det langsiktige løpet. Det er godt mulig at det er en god strategi, men det er det korte løpet vi må finne ut av. Verden går raskere, og den digitale utviklingen følger i takt med den, og det virker som om dette er noe vi ikke klarer å roe ned, men jeg ønsker virkelig at vi kunne gjøre det, slik at enkeltindividet i samfunnet også får en mulighet og en sjanse til å henge med i utviklingen. Hvor skal dette egentlig ende?

Hva vil alle stortingspolitikere gjøre med det? Hvis Demokratene får et ord sammen med de som er i stortingspampene som er i posisjon eller i opposisjon, eller helst begge sider, så kan vi love å gjøre mere for å forberede kommende generasjon og samfunnet de skal bringe videre.
«Er dette et løfte?» vil mange spørre om. Nei, det er ikke et løfte, men vi skal uansett gjøre et tappert forsøk.

Ta all den volden som vi leser om i dagens media. Hva kan vi som enkeltindivider gjøre? Kan vi gjøre noe? Ja det kan vi. Vi kan slutte å gi næring til frykten. Det er ikke gjerningspersonen vi egentlig er redd for. Det er frykten for gjerningspersonen. Dette er som en epidemi. Kall det gjerne en massesuggesjon. Kampen om hvem som har skylden eller ikke har skylden vil pågå i det uendelige.
For ikke lenge siden så var det oppstandelse i Kristiansand, der hovedfokuset ble brenning av Koranen. Er dette greit? Er det greit å brenne et flagg? Er det greit å føre massesuggesjonen videre til neste generasjon?

Hva skyldes alt dette hatet? Er vi som er hvite så mye bedre enn de som har en annen hudfarge? Er de som har en annen hudfarge og religion mye bedre enn oss hvite og kristne?

I år 1128 opprettet Paven Tempelridderordenen. Deres oppgave var å beskytte pilgrimmer som skulle til Jerusalem. I nesten 200 år var deres oppgave å bedrive militære aktiviteter i land som lå langt borte. Dette ble opptakten til flere korstog der vi skulle prøve å forandre den muslimske og jødiske verden med vår religion. Så igjen, er vi så veldig mye bedre enn dem? Det virker som om det er ingen som evner å lære av historiens gang, bortsett fra å gjenta de. Den muslimske verden tar også igjen i dag med sine selvmordsbombere. De fleste ser på innvandrere som kriminelle og media er også med på å hause opp stemningen for dette. Når skal vi si at «nok er nok!»?

Brenning av koranen, bibelen, ja hellige skrifter generelt er ikke greit. På lik linje med flaggskjendig. Det er ikke greit. I dag er det lov til å brenne flagg som en del av ytringsfriheten. Dette er definitivt heller ikke greit. Å brenne et flagg eller en hellig skrift i form av bibelen eller koranen er ikke å uttrykke ytringsfrihet. Det er å igle andre til bråk – mye bråk.
Stortinget gikk inn for en lovendring om at det skulle være lov å brenne flagg som en del av ytringsfriheten. Det de egentlig sier er at det er greit for enkeltindivider å handle til en krigserklæring.
Fremskrittspartiet’s Jan Arild Ellingsen sa til NRK 11. februar 2008:
«For Fremskrittspartiet står ytringsfriheten sterkt. Vi mener at det å brenne et flagg bør være tillatt for å markere misnøye med et annet land. Det som taler i mot er selvsagt at andre land kan oppleve det som støtende mot sitt eget nasjonalsymbol.»
Våre forfedre som kjempet og falt under andre verdenskrig ville snudd seg i graven.

Vidar Kleppe sa i et intervju til NRK 11. februar 2008: «Å brenne en nasjons flagg er tilnærmet en krigserklæring. Stortinget åpner nå altså i ytringsfrihetens navn for at forbudet vi har hatt skal oppheves.»
Jeg kunne ikke ha vært mer enig med Vidar Kleppe. Det er en krigserklæring å brenne et annens nasjons flagg, norsk, svensk, dansk eller amerikansk for dens saks skyld.

Så jeg vil oppfordre til enkeltindividet i samfunnet. Ikke fall for massesuggesjonen. Få deres egen oppfatning av hva som er rett og galt, ikke hør på hva andre mener hvis det strider imot deres egen tro og overbevisning, men samtidig vær åpen for kommunikasjon.

Det var riktignok representanter i fra Demokratene som trakk seg i fra partiet i Kristiansand, og her ble også koblingene til SIAN nevnt som et argument. Nå skal ikke jeg fortelle hva som er rett eller ikke, men er man medlem av SIAN på et aktivt nivå, så bør heller ikke den personen ha noen rolle i politikken – ikke i forbindelse med politisk arbeid – da det virker som om det ikke er mulig å skille på de to rollene. Man klarer sikkert i den beste intensjon å være objektiv, men i samtlige tilfeller som har kommet frem i media, så klarer man ikke å skille disse to sakene.
Skal man være medlem i SIAN, støttemedlem eller lignende og allikevel ha et politisk virke – ja da er jeg redd du må velge mellom disse to. Igjen så er det ingen som har lært eller lærer av historiens gang – man jkan ikke ha en fot i hver leir og håpe at det går bra.

Åpenhet og gjennomsiktighet er vesentlig i et fritt samfunn. Men når dette samfunnet og enkeltindividet angripes daglig på et ideologisk grunnlag, blir dens integritet og nytte konstant satt i fare. USA’s tredje president, Thomas Jefferson sa: «Vi må ikke være redde for å følge sannheten, uansett hvor den leder.»
Det er samfunnet og dens individer som sier oss hvem vi er, hvor vi har vært og hvor vi skal gå. Jeg tror sannheten bare finnes når enkeltindividet i samfunnet både kan og vil lete etter den.
Verdenssamfunnet minner om en spøk mellom pessimisten og optimisten. Pessimisten sier «Det kan jo ikke bli noe verre.» Optimisten svarer «å jo da, det kan det.»

Det er lett å glemme majoriteten av individene på begge sider samfunnets middagsbord, der begge sider bare gjør sitt beste for å overleve. Dessverre bruker man all kraft på det som heller tar livet av dem. Ingen fornuft – ingen tanke – bare egoisme – uten en tanke på resten av innbyggere av samfunnet.
Vi som politikere har et overordnet ansvar overfor alle individer i samfunnet, uavhengig av sosial rang, rase, opphav eller religion.
Mange vil si at dette er som å tråkke i kvikksand eller at vi er på en egotripp. Å jage etter en Nobelpris eller en toppjobb ute i Europapolitikken, vil til slutt ende nede i sluket hvis alle er på en egotripp.
Etter frigjøringen av Norge i 1945, opplever vi enda resultatet som uønsket, og moralen på stortinget er «Det er ingen skam i å mislykkes.» Den eneste vanæren er – å ikke prøve til vi lykkes. Dette har dagens stortingspolitikere helt glemt.




Harald Chr. Hofstad - Demokratene
Harald Christian Hofstad
Sentralstyremedlem/Studieleder i Demokratene


Følg oss på facebook Fremtiden i Norge


#Valg2021 #Valg2023 #Stortingsvalg #Fylkestingsvalg #Kommunevalg Trøndelag Steinkjer Verran Stjørdal Malvik Trondheim Klæbu Orkland Orkanger Meldal Agdenes Snillfjord / Publikasjonsansvarlig Tor-Andre Hopen

Følg oss

Ikke vær sjenert: ta kontakt! Vi elsker å møte nye interessante mennesker — og å få nye venner.