RedaksjonenSom tenåringer ble vi revet bort fra våre mødres kjærlige omsorg og sendt til krigsområder for FN og fedrelandet. Jeg har flere kontingenter i Libanon, som en ung og nysgjerrig mann.
Mange av oss var i direkte kamper, noen av oss ble skadet fysisk, de fleste fikk PTSD. Nesten alle mine FN-veteran-venner er døde, de fleste ved selvmord.
Islam’s soldater dreper og skader alt som ikke innordner seg etter deres egne lover, uavhengig av hvilket land de er i.
Det som gjør meg ekstra trist og bekymret at der mødre har en betydelig rolle i partier, er de partier som ønsker islam spesielt velkommen til Norge. Hvor ble det av morsrollen for våre egne Norske tenåringer? Islam voldtar, knivstikker og dreper våre tenåringer, jeg spør igjen. Og da må jeg stille spørsmålet: Hvor er morsfølelsen for våre tenåringer som sendes i FN oppdrag?
En gang jeg skrev til forsvaret og spurte hva som var grunnlaget for å søke erstatning, var svaret: «Det første du må gjøre er å dokumentere at du har vært i FN-tjeneste?»
Hvordan dokumenterer man operasjon fra granatsplinter når kun et arr er beviset og journaler fra feltsykehus er hemmeligstemplet og distribuert? Slik ble det med den saken.
Tiden leger alle sår, sies det. Det gjelder kun om man blir dement eller dør. Skogen er den eneste som har hatt del i mine følelser og tanker om dette tidligere.
Den ene gangen jeg kom ned til Libanon var det en «islamsk venn» av «nordmenn» som hadde fritt lide i hele leiren fordi han var så grei med alle og fikset alt mulig for alt og alle. Vennskapet hadde han bygget opp over flere kontingenter.
Jeg husker spesielt godt at en natt tok vi noen som var på vei mot vår leir nedlesset i våpen for å angripe, skade eller drepe oss, du har alt forstått hvem den en av dem var? Det var svært mange som ble skuffet å nekte å tro han gjorde det av fri vilje.
Slik en del Norske mødre (og fedre) fornekter at det er Islam sin feil at de voldtar og dreper våre tenåringer. Tenåringene har skylden selv, de går jo lettkledd, snakker vennlig både med menn som kvinner. Slike undertrykkende regimer kan og må aldri tolereres.
Trygve Barfot
3. Stortingskandidat for Demokratene i Hordaland
