Redaksjonen
Stortingets byggeprosjekt har blitt 500 millioner dyrere, skriver avisene, men det er vel og merke kun siden de forrige overskridelsene ble offentliggjort. Et prosjekt som opprinnelig var beregnet på å koste 70 millioner kroner ligger foreløpig an til å koste 2,3 milliarder. Det er en så svimlende sprekk at det nesten er vanskelig å tro at det kan være sant. Og den kommer fra den samfunnsinstitusjonen som har som oppgave å forvalte landets penger.
Til nå har kun Stortingets ansatte direktør måtte ta konsekvensen. Presidenten, og hans presidentskap, sitter i sine godstoler.
“En av presidentens oppgaver er å refse stortingsrepresentanter han mener opptrer uheldig. I min tid som stortingsrepresentant fikk jeg kritikk fire ganger,” forteller tidligere stortingsrepresentant Jan Simonsen, i dag medlem av Demokratene i Norges sentralstyre:
“Første gangen viste jeg rundt en popgruppe med to artister og lot dem ta coverbilde foran Eidsvollgalleriet. På bildet holdt de en gitar, en flaske hvitvin og et glass å helle vinen i. Beskjeden var at det ikke var tillatt å ta bilder til kommersielt bruk foran Eidsvollgalleriet.
Neste gang tok jeg med den mest kjente kokk- og mateksperten i Norge, Arne Brimi, inn i kantinen for å analyse maten for et månedsmagasin. I den anledningen tok bladets fotograf bilde av de billige prisene på maten. Det falt ikke i god jord hos presidentskapet. Det var forbudt å fotografere i kantinen. Jeg ble truet med utestengning fra kantinen dersom det gjentok seg.
Tredje gangen fikk jeg kritikk for en for stor telefonregning på fasttelefonen i stortingsleiligheten. Det var helt berettiget. Jeg hadde ikke full kontroll over min samboer. Hun ringte i øst og vest. Jeg ble forståelig nok truet med å miste telefonen dersom forbruket ikke ble redusert.
Fjerde gangen tok jeg med en journalist inn på mitt kontor med en hemmelig opptaker i lommen. Poenget var å skrive en artikkel som avslørte hvor enkelt det var å avlytte en stortingsrepresentant. Ved å plugge avlyttingsutstyret i en kontakt på kontoret uten at representanten merker det var det mulig å høre alt som ble sagt i rommet gjennom et annet utstyr ute på gaten. Målet mitt var å avsløre en sikkerhetsbrist og få den ordnet. Men den daværende stortingspresidenten mislikte sterkt at utstyret lett gikk gjennom metalldetektoren. Det kunne oppfattes som kritikk av sikkerhetstjenesten, og det likte han lite. «Det var simpelt gjort,» var hans beiske kommentar.
Dette er altså presidentskapets ansvar: Å overvåke at representantene opptrer med respekt for stortingets penger, slik jeg ikke gjorde da jeg ikke klarte å forhindre alle telefonsamtalene fra min daværende samboer mens jeg selv var på jobb.
Men hvem kontrollerer Stortinget og hvilke konsekvenser får det? Riksrevisjonen har kritisert byggeprosjektet, men hva så? President og hans presidentskap blir sittende. Regningen kan dekkes ved å øke budsjettene. Det er det jo stortinget selv som avgjør.
Men det bør ikke skje denne gangen. I alle fall ikke i sin helhet. Stortinget er et kollektivt organ. Ledelsen er valgt av representantene. De ansatte av presidentskapet. Nå bør stortingsrepresentanten selv føle problemene med pengesløsing på kroppen, slik privatpersoner som overskrider sine budsjetter må gjøre, eller private næringsdrivende som risikerer konkurser.
Hva med symbolsk å begynne med å redusere noen av frynsegodene: Gratis telefoner, datautstyr i stortingsleilighetene, skattefrie leiligheter i Oslo, gratis reiser på tog, båt og fly, gratis parkering i Oslo, osv.
Eller hva med å redusere eller fjerne alle komitereiser til utlandet, og redusere deltagelsen i internasjonale organisasjoner? Kanskje sågar avstå fra lønnsøkninger i en periode.
Det er langt frem til 2,3 milliarder, men et sted må man begynne. Bare sjekk noen episoder av Luksusfellen. I det minste kan det ha en symbolverdi som kan bidra til å gjenopprette noe av Stortingets fallende anseelse”.
