Redaksjonen
«Forrige uke demonstrerte en blanding av høyreorienterte og nynazister i byen Charlottesville i en lovlig demonstrasjon, da anarkister og venstreekstremister angrep dem bevæpnet med kniver, batonger, flammekastere og pepperspray. Senere kjørte en nynazist inn i mengden av ulovlige motdemonstranter og drepte en ung kvinne. Det er ingen tvil om at det var en terrorhandling. Demokratene i Norges andrekandidat på Oslolisten. Jan Simonsen, har reagert på reaksjonene på de påfølgende kommentarer til Donald Trumps uttalelser.
«Den amerikanske presidenten fortalte, helt korrekt, at volden i byen skyldes både venstreekstremister og høyreekstremåister. Det var jo det faktiske forholdet. Anarkistene og de venstreekstreme angrep en fredelig demonstrasjon. Det startet bråket. Uansett hva vi måtte mene om nynazister, og jeg mener de er ufyselige, så har de selvsagt rett til å demonstrere på fredelig vis uten å bli kjeppjaget av ville anarkister med køller og batonger i hendene,» skriver han og fortsetter:
«Senere slo Trump fast at han tok avstand fra Ku Klux Klan, rasister og ekstremister. Tydeligere kunne det ikke sies. Men hva skriver norske aviser: En massiv kritikk av at Donald Trump fordi han i sin første kommentar sa det som var sant, og kritiserte venstreekstremistene like mye som høyreekstremistene. Og VG ente opp med å ikle Donald Trump en Hitlerbart på avisen førsteside.
Hvor dypt er det mulig å synke for en avis? Hvor tydelig er det mulig å vise en journalists egne ekstreme holdninger? Kanskje vi må se VG-deskens urimelige og uanstendige ytring som et resultat av at bare 3 prosent av landets journalister sier de stemmer på Fremskrittspartiet, og nesten alle stemmer på venstresiden? Anstendig journalistikk var det uansett ikke.
Oppslaget kom dessuten etter et halvt år med systematisk hets av den amerikanske presidenten i norske aviser. Selv et sentralt medlem av Rødt mente det var nok. Et halvt år med to til tre negativt ladede artikler i flere norske aviser, daglig. Sannsynligvis den største negative kampanjen mot en navngitt politiker i norgeshistorien?
Da Obama styrte var det ikke av interesse for norske aviser å skrive om alle hans medarbeidere og hva de til enhver tid sa, som de norske journalistene mente var feil. Ofte små detaljer og basert på journalistens egen ofte meningsløse tolkning, om hårsveiser og håndtrykk, hardt eller svakt, om en hustru som ikke bevarte en anbefaling om å ta mannens hånd, om kritikk fra partifeller.
Alt dette var uten interesse for norske journalister den gangen, og burde være det i dag også. Men norske journalister, dårlige tapere etter det amerikanske valget, som de er, har åpenbart bestemt seg for at denne mannen skal nordmenn ikke like. Heldigvis betyr det ikke så mye. Det er tross alt amerikanerne som velger sin president, ikke nordmenn, og ikke norske journalister.»
