Redaksjonen
“Denne dagen for 50 år siden. 5.juni 1967. Det var da jeg våknet. Jeg var 14 å gammel, og gikk i syvende klasse på Våland barneskole. Ungdomsskolen begynte i 8. klasse den gangen. Læreren vår kom inn i klasserommet. Det er utbrutt krig, sa han. Mellom Israel og Egypt. Det var da jeg forstod det: At jødene måtte ha et eget land, slik at de kunne forsvare seg mot utslettelse. For det var nettopp det den egyptiske president Nasser hadde truet med: Å kaste jødene på sjøen,” skriver Jan Simonsen, som er nummer to på stortingslisten til Demokratene i Oslo. Han fortsetter:
Som ung gutt hadde jeg lest mange bøker om krigen. Noen av dem omtalte Holocaust. Da Nasser oppfordret til krig, snakket høyt om å utslette Israel, ville kaste jødene på sjøen, forlangte FN-styrkene i Sinai fjernet, stengte Akababukten, sendte tusenvis av soldater til grensen mot Israel, og inngikk allianser med Israels andre nabostater, – da var det lett å legge 2 pluss 2 sammen. Noen jøder overlevde Hitlers massemord. Mange av dem levde i Israel. Men de var ikke trygge. Israels arabiske nabostater ønsket å fullbyrde Hitlers verk. Jeg ba til Gud om at det ikke måtte skje.
Og heldigvis skjedde det ikke. Israel gikk til preventiv krig. Det var eneste måten å vinne krigen på, mot en i folketall og antall soldater tilsynelatende overlegen fiende. Egypt og Syria var allierte. Israel angrep, og knuste fienden. Israel ønsket å holde Jordan utenfor krigen. Det gikk ikke. Kong Hussein hadde bare noen dager tidligere inngått en avtale med Nasser. Han angrep Israel da krigen brøt ut. Israel slo tilbake.
Og fikk kontroll over Klagemuren i Jerusalem, jødenes helligste sted, som de ikke tidligere hadde hatt anledning til å besøke og be ved. Frigjøringskrigen i 1948 endte med en våpenhvile, med jordansk kontroll over halve Jerusalem. Jødene var stengt ute fra deres helligste sted. Nå kom Klagemuren under jødisk kontroll. Ulovlig okkupert, påstår FN og Norge. De får mene hva de vil om det, men Israel kommer aldri mer til å akseptere å gi fra seg deres helligste sted, og risikere å bli utestengt på nytt.
Lærdommen min fra seksdagerskrigen som brøt ut på dagen i dag for 50 år siden var: Vi må alltid støtte Israel. Vi kan aldri la et nytt Holocaust skje. Israels og jødenes sikkerhet må ha første prioritet. Siden da har jeg støttet Israel på alle måter det har vært mulig for meg. Jeg har vært styremedlem i Med Israel for Fred, styremedlem i Norsk Israelsk Handelskammer og styremedlem i Israels Venner på Stortinget. Jeg har holdt foredrag og skrevet avisartikler, og fremmet forslag på stortinget om å flytte den norske ambassaden til Jerusalem, og samarbeidet tett med den israelske delegasjonen i Europarådet. Jeg har jobbet frivillig for den israelske hæren.
Jeg er stolt over å ha hilst på fire israelske statsministre: Shimon Peres, Ariel Sharon, Ehud Olmert og Benjamin Netanyahu, og blitt kjent med flere israelske politikere. Og mest av alt over å ha mottatt en æresbevisning fra en israelsk organisasjon, utlevert av Benjamin Netanyahu, og blitt utnevnt som «vokter av Jerusalem».
Jeg ville aldri vært medlem av et parti som sviktet Israel, slik alle partiene på Stortinget gjør, med unntak av Fremskrittspartiet og delvis Kristelig Folkeparti. Det er flott at Demokratene i Norge står på Israels side.
Israels eksistens er nok ikke truet lengre. Jødene står på egne ben. De er få, men dyktige, og har utviklet sitt land til å bli et av verdens mest innflytelsesrike, takket være høyteknologisk utvikling og militær styrke.Israel vil overleve som nasjon uansett hvor mye landet måtte bli trakassert av Norge eller andre land. For Israel har forstått at den står sterkest som står alene. Eller som den tidligere, nå avdøde, Mossad-sjefen, Meir Dagan, sa til meg: “Bibelen sier at lammet skal spise sammen med løven. Men bare for sikerhets skyld: Jeg foretrekker å være løven”.
Men dette landets befolkning, både jøder og arabere, fortjener gode liv. Det kan vi bidra med gjennom å støtte Israels kamp mot terrorister og ekstremister i deres nabolag, og ved å oppføre oss mot Israel slik vi oppfører oss mot andre sivilisert land: Ved å ha en åpen handel og gjøre slutt på meningsløse boikotter, som eksempelvis forbudet mot å selge våpen.
Og ved å slutte med den ofte meningsløse trakasseringen og usaklige kritikken som kommer fra våre utenriksministre hver gang Israel er tvunget til å forsvare seg mot rakettangrep fra Hamas eller Hizbollah. Jødene må fortsatt ha vår støtte.
