Christen Krogvig
Dublinavtalen en EU-avtale som fastsetter at en asylsøker skal søke om asyl i det første dublinlandet asylsøkeren kommer til, og asylsøknaden skal normalt behandles i dette landet. Asylsøkere som tar seg til et annet dublin-land, skal sendes til bake til det dublin-
landet vedkommende tok seg inn i først. I tillegg til EU-landene omfatter avtalen Norge, Sveits og Island. (Det at Norge til tross for folkets nei til EU i 94 slutter seg til en rekke EU-avtaler er nok et bevis for at det norske demokratiet langt på vei er en illusjon. Folket blir nesten aldri spurt om å fatte beslutninger. Og i de tilfellene folket fatter beslutninger så blir ofte ikke beslutningene respektert.)
I utgangspunktet kunne man tenke seg at avtalen ville være gunstig ettersom de færreste asylsøkere kommer til Norge som første land. Hvis asylsøkerne hadde blitt registrert i det første dublin-landet de ankom ville Norge kunnet sende svært mange asylsøkere til bake.
Men mottagerlandene har selvsagt ikke noe å tjene på å registrere asylsøkerne. Hellas og Italia tar i enormt mange ulovlige innvandrere som så bare sendes videre uten å bli registret. Når de kommer til et land der det er mulig å få nyte godt av
velferden som landets innbyggere betaler for, søker de om asyl der. Dette gjør Norge til et attraktivt land å søke asyl i.
I 2015 kom det mer enn 25 000 asylsøkere til Norge som egentlig skulle søkt om asyl i et annet land. Men UDIs tall viser at i 2016
klarte Norge kun å returnere 837 asylsøkere til andre dublin-land mens vi mottok 2736 asylsøkere fra andre dublinland.
Bakgrunnen er selvsagt at Norge oppfyller avtalen og registerer alle asylsøkere mens de andre landene ofte ikke registrere asylsøkere som kommer dit. Takket være våre svikefulle politikere blir vi sittende igjen som taperne. Det er ikke noe som tilsier at EU-landene i sør vil respektere denne avtalen i fremtiden. Tvert i mot så tar Hellas og Italia i mot mange ulovlige innvandrere fremdeles (er myndighetene der bestukket?). Og EU-kommisjonen krever at Norge skal avvikle all grensekontroll slik at de fritt kan ta seg til Norge og søke om asyl her.
Hvis Norge ikke hadde vært tilsluttet Dublinavtalen kunne vi ikke sendt videre 837 asylsøkere som var registrert i et annet dublin-land i 2016. Men vi ville heller ikke vært forpliktet til å ta i mot 2736 asylsøkere som ble registrert i Norge først. Netto effekt ville bli ca. 1900 færre asylsøknader som ville blitt behandlet her. Nitten hundre færre asylsøkere er er et skritt i riktig retning, men langt fra tilstrekkelig. Det som virkelig ville monne er å også si opp Schengen-avtalen og innføre grensekontroll.
I henhold til FNs flyktningekonvensjon er Norge forpliktet til å behandle asylsøknadene til asylsøkere som hevder at de var politisk forfulgt i det landet de befant seg i før de ankom Norge. Dette gjelder ytterst få asylsøkere og dersom Norge trer ut av Schengen, og innfører grensekontroll, kan alle asylsøkere som kommer til Norge fra et trygt land, henvises til å søke om asyl i landet de befant
befinner seg i når de forsøker å ta seg inn i Norge. Riktignok kan man tenke seg at asylsøkere tar seg ulovlig inn i Norge og søker om
asyl etter at de først har tatt seg inn i landet. For å unngå dette må praksis legges om slik at kun asylsøknder levert på grensen blir behandlet. Andre asylsøknader må bli sendt ut av landet. Her kan Norge kopiere Israel som sender ulovlige innvandrere som er «ureturnerbare», til land i Afrika som tar i mot dem mot betaling.
Hva med flyktningene?
Noen vil innvende at Norge har et moralsk ansvar for å ta sin del av verdens flyktninger. Og når det gjelder for eksempel Syria er det
ingen tvil om at det finnes millioner av syrere som har flyktet. Men heldigvis har det hele tiden vært fred i deler av Syria. Det som har drevet syrerne på flukt ut av landet, er at syrere som blir i flyktningeleire inne i Syria, lever i armod. I 2015 fikk hver syrer med hjelpebehov 44 kroner i hjelp fra Norge. (Kilde UD) Når vi vet at hver syrer som får bli i Norge forventes å gi opphav til fremtidige
statsøkonomiske forpliktelser på 7 millioner kroner er det åpenbart at det å motta syrere i Norge er umoralsk ettersom ressursene kunne gitt ufattelig mange flere hjelp inne i Syria. Tar vi i mot en syrer mindre i Norge kan vi for eksempel 100-
doble nødhjelpen for et år fra 44 til 4400 kroner for 1 600 syrere med hjelpebehov.
Og det at syrerne blir i Syria er også politisk gunstig. Å tømme Syria for Syrere vil gi mer makt til jihadistene i landet.
Redaksjonen
