Redaksjonen
«Tyrkia okkuperer halve Kypros. Kina okkuperer Tibet. I Kinas Xinjiang provins (Øst Turkistan) blir uigurer som kjemper for større selvstendighet dømt til livsvarig fengsel. Demonstranter blir massakrert. I Iran kastes opposisjonell i fengsel, og kurderne blir forfulgt. Deres hjemland er styrt fra Teheran. Men når sosialistiske lokalpolitikere med mindreverdighetskompleks skal leke utenriksministre og kritisere et land, velger de ut Israel,» skriver Demokratenes leder, Makvan Kasheikal, og fortsetter:
«Israel: Det eneste virkelige demokratiske landet i Midt Østen. Et land der arabere og jøder har like rettigheter. Der palestinere som bor i Israel kan velges, og velges, inn i nasjonalforsamlingen. Et land med uavhengig høyesterett, uavhengig påtalemyndighet og en fri og uavhengig presse. Et land som har trukket seg ut av flere områder som de tok kontroll over etter å ha blitt angrepet fra sine nabostater, til tross for at det enda ikke er fremforhandlet en fredsavtale.
Dette landet mener sosialistene i bystyrene i Trondheim og Tromsø at det er legitimt av et bystyre å kritisere, og å vedta å delvis boikotte. Mens de samme bystyrene ikke har problemer med å kjøpe varer fra blodige diktaturer som Iran eller Kina. Og ikke har vært i nærheten av å kritisere et land som Tyrkia, som ikke bare er en okkupasjonsmakt, men som også er et av landene i verden som fengsler flest journalister.
Ikke at det vil være riktig av et bystyre å boikotte verken Iran, Tyrkia eller Kina. Et bystyre skal selvsagt ikke drive utenrikspolitikk. Men da skal man selvsagt heller ikke boikotte Israel. Selv ikke på papiret. For et papirvedtak vil det jo bli: Det er ikke mange varer produsert på Vestbredden av israelske firma som det er praktisk mulig å boikotte. Det er prinsippet som skremmer. Man forskjellsbehandler, og velger ut jødenes hjemland som et riktig land å boikotte. Jeg skal ikke skrive hvilken tidsperiode i nyere historie det minner om.
I tillegg er det paradoksale dette: Dersom man finner et produkt laget på Vestbredden, som man ellers ville kjøpt, men som man nå unnlater å kjøpe, vil det først av alt ramme palestinerne som jobber i israelsk eide bedrifter. En effektiv internasjonal boikott kan føre til at de israelske eierne flytter bedriftene til Israel, og palestinerne mister jobbene sine. Da blir det passelig hult å påstå at man arbeider for palestinernes ve og vel».
