Norgesdemokratene
Regjeringens forslag til endringer i smittevernloven strider mot Grunnloven

Regjeringens forslag til endringer i smittevernloven strider mot Grunnloven

Regjeringen ønsker å innlemme oss alle i et helsebasert diktatur.

Norgesdemokratene vil ikke bare ut av EØS/EU-svindelen som tapper norske borgere for rettigheter og penger, men vi vil også ut av hele FN-systemet.

Disse økonomiske systemene, som favoriserer korporative koblinger mellom staten og store firma, er i praksis en videreføring av Mussolini sin fascisme.

Det er lite som tyder på at WHO lærte noe nyttig (for oss) fra Covid-19, og det er svært sannsynlig at de kommer til å anbefale nye katastrofale tiltak i nær fremtid.

Under pandemien i 2020 sørget regjeringen for å utstede helt unødige forskriftshjemler som ga diktatoriske fullmakter til å begrense vår bevegelsesfrihet. Det ble igangsatt tiltak som isolering, karantene, påbud om munnbind og mange andre former for anvendelse av tvang.

Vi fikk ikke reise eller besøke folk hjemme eller på sykehus/pleiehjem, selv om de var døende. Vi fikk ikke delta i begravelser, eller hyggelig lag, gå på jobb eller skole m.m. Mange ble i praksis også tvangsvaksinert. De måtte vaksinere seg “frivillig” for å jobbe eller reise.

Alt dette til tross for at det ikke var noe som tydet på at dette var en særlig dødelig sykdom, og at den i tillegg rammet de eldste og sykeste. Regner man tapte leveår basert på gj.sn. levealder, så er det sannsynlig at tiltakene tok over 10 ganger så mange liv som selve sykdommen.

I Norge var snittalderen på de døde 84 år eller eldre.

Så, hva er WHO Pandemic Treaty?

Kort fortalt er dette en overnasjonal avtale som tvinger de medlemslandene som underskriver til å gjøre det de får beskjed om. Dette gjelder helserelaterte forhold mellom dyr og mennesker, men inkluderer også klimarelaterte forhold som de kan finne på å hevde at påvirker smittespredning.

  1. Den vil gi WHO myndighet til å bestemme over alle sine medlemsland: Først om et nytt utbrudd er en pandemi eller ikke.
  2. De skal bestemme om det er nødvendig med karantene, og på hvilken måte den skal gjennomføres; som f.eks husarrest eller internering i et karantenesenter.
  3. WHO skal bestemme hvordan den nye infeksjonen kan diagnostiseres: hva som bestemmer om du er smittet. De vil også bestemme hvilke tester som er nødvendige for å bekrefte sykdom eller ikke. Vi fikk jo smertelig erfare hvor ubrukelige PCR-testene var under Covid-19.
  4. WHO skal bestemme hvordan sykdommen skal hindres og behandles. Det betyr at de også kan nekte leger å behandle den med andre medisiner eller på andre måter.
  5. De får autoritet til å bestemme hvilke legemidler som er trygge og hvem som skal lage dem. Det samme gjelder for hvor fort nye vaksiner skal kunne erklæres for å være trygge. Dette har vi jo også sett groteske eksempler på; sist nå med C-19 vaksinen.
  6. De skal også bestemme hvordan nye vaksiner skal gjennomføres, herav kontrollere om det skal innføres tvangs-vaksinering.
  7. WHO skal også være øverste myndighet for et internasjonalt digitalt vaksinepass som inneholder sensitiv helse-informasjon om deg, hvor du reiser og hvem du tilbringer tid sammen med.
  8. WHO skal kunne kreve sensur av sosiale medier for å hindre det de selv mener er villedende og skadelig kritikk av tiltak.

Høringsnotatet hadde frist for innspill 11. april.


Høringssvaret fra Advokat Jørgen Heier kan leses her:

Forslaget strider mot Grunnlovens ordlyd så vel som de forfatnings- og menneskerettighetsprinsipper denne bygger på, og er dessuten unødvendig i tillegg til de hjemler smittevernloven allerede gir.

Høringsnotatets forsøk på å begrunne (forsvare) forslaget ut ifra et påstått praktisk behov ved tilsynelatende å veie menneskerettigheter opp mot hverandre, virker ikke overbevisende.

I motsetning til formuleringen «Kongen i statsråd», medfører formuleringen «Kongen» at den myndighet som gis, kan delegeres – i praksis til departementet. Utarbeidelse av forskrifter innebærer utarbeidelse av generelle regler av lovs rang, og isolasjon og karantene er frihetsberøvelse – intet mindre.

Forslaget legger følgelig opp til at byråkrater skal gis permanent, egenhendig lovgivningskompetanse med hensyn til det mest tyngende av inngrep overfor borgerne.

Forslaget må videre ses i sammenheng med den trinnvise sementeringen som pågår i smittevernloven for øvrig hva angår de siste års tiltakshjemler som egentlig skulle være midlertidige, samt arbeidet som for tiden pågår i WHO med hensyn til å styrke WHOs utøvende rolle i pandemihåndtering, bl.a. nettopp gjennom styrking av strukturer for at WHO skal kunne koordinere nasjonale, utøvende helsemyndigheter direkte.

I sum legges det nå gradvis opp til en situasjon der internasjonale og nasjonale helsebyråkrater ved neste korsveg på egenhånd kan definere både faktisk og rettslig grunnlag for pandemitiltak, herunder altså frihetsberøvelse, helt uten Stortingets innblanding i den konkrete situasjonen. Denne glidningen må stoppe.

De siste årene har vi høstet nye erfaringer med byråkrater i tilnærmet fri utfoldelse. Man snublet allerede på hoppkanten ved at «de mest inngripende tiltak Norge har hatt i fredstid» ble saksbehandlet på post it-lapper på bakrommet i departement/direktorat og ikke i statsråd.

Det synes med økende styrke å kunne diskuteres hvorvidt «meteren», munnbind, nedstenginger og restriksjoner på bevegelse og mellommenneskelig samvær var vitenskapelig begrunnet eller egentlig virket mot spredning av koronaviruset, les: Hvorvidt de grunnleggende, rettslige vilkårene for innføring av disse tiltakene egentlig var oppfylt i henhold til smittevernloven § 1-5.

Vi opplevde med undring hvordan WHOs generalsekretær egenhendig erklærte apekopper for å være «a Public Health Emergency of International Concern» uten støtte fra egen ekspertkomité, og at FHI tilsvarende gikk inn for å erklære apekopper for å være en «allmenfarlig smittsom sykdom» til tross for at FHIs egen begrunnelse er vanskelig forenelig med de rettslige vilkårene for dette i henhold til smittevernloven § 1-3.

Vi har således lært at byråkrater, om enn aldri så velmenende, ikke bør gis ubegrenset spillerom.

Denne lærdommen er imidlertid ikke ny. Maktfordelingsprinsippet ble formulert av Charles Montesquieu allerede på 1700-tallet, og ligger til grunn for delingen i Grunnloven mellom den utøvende makt (kapittel B), den lovgivende makt (kapittel C) og den dømmende makt (kapittel D).

Smittevernloven kapittel 5 gir allerede i dag hjemmel og vilkår for konkret begrunnede enkeltvedtak om tvang overfor den som er smittet med en allmenfarlig smittsom sykdom. I tråd med både rettssikkerhetsprinsipper og nevnte maktfordelingsprinsipp, er slike vedtak gjenstand for domstolskontroll, jf. lovens § 5-9.

Enda viktigere i denne sammenheng, er at den eksisterende bestemmelsen i smittevernloven § 7-12 dessuten gir nettopp «Kongen» en permanent forskriftshjemmel som dekker det behovet lovforslaget tilsynelatende skal fylle, for de tilfeller det ikke er tid til å involvere Stortinget i vedtakelsen av de nødvendige tiltak i en gitt situasjon.

Høringsnotatet nevner bestemmelsen pliktskyldigst, men unnlater å utforske hvorfor denne i tilfelle ikke er bra nok allerede. Den sentrale, praktiske forskjellen mellom smittevernloven § 7-12 og forslaget til ny § 4-3a, er at den eksisterende bestemmelsen i § 7-12 forutsetter rapportering til og etterfølgende kontroll fra Stortinget. Forslaget til ny § 4-3a kan således synes å bygge på et bekvemmelighetshensyn som ikke bør tillegges for mye vekt.

I tråd med ovennevnte maktfordelingsprinsipp, er det all grunn til å opprettholde dagens løsning med det samspillet mellom henholdsvis den utøvende og lovgivende makt som smittevernloven § 7-12 legger opp til.

Legalitetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i enhver demokratisk rettsstat. Prinsippet kommer til uttrykk i generell form i Grunnloven § 113 som lyder: «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov».

For frihetsberøvelse, som ligger i selve kjernen av legalitetsprinsippets område, kommer dette særskilt til uttrykk i Grunnloven § 94, som av en eller annen grunn ikke er eksplisitt nevnt i høringsnotatet.

Dette må ses i sammenheng med et annet sentralt prinsipp i demokratiet, hvilket kommer til uttrykk i Grunnloven § 49 som lyder: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget». Det er i prinsippet borgerne selv, som gjennom sine valgte representanter på Stortinget – den lovgivende makt – skal fastsette bestemmelser om noe så viktig som frihetsberøvelse.

Dette skal ikke overlates til ikke-valgte, ansiktsløse byråkrater i departementer og direktorater, og langt mindre til generalsekretærer i overnasjonale organisasjoner.

Stortinget har gitt helsebyråkratene betydelig spillerom de siste årene. Grensen må imidlertid settes ved lovgivning om frihetsberøvelse.

Det er på tide at folket utøver den lovgivende makt gjennom Stortinget over smittevernstaten – og ikke omvendt.

Selve høringssvaret har tidligere vært publisert hos Steigan.no


Regjeringens forslag til endringer i smittevernloven strider mot Grunnloven

Advokat og Norgesdemokrat Jørgen Heier


Meld deg på vårt nyhetsbrev: norgesdem.substack.com