RedaksjonenHVA VIL DEN NORSKE REGJERINGEN?
Vi har sett det før: I 1987 fjernet Gro Harlem Brundtlands andre regjering mesteparten av rentefradraget for personlige skatteytere. Over natten fikk en familie med to millioner i boliglån økt sine netto renteutgifter fra 96.000 kr til 216.000 kr pr år. Økningen tilsvarte en snau gjennomsnittlig netto årslønn.
Denne vettløse endringen skjedde uten forvarsel, og til overmål falt den sammen med et globalt børskrakk som kom i oktober samme år. Det ble en katastrofe for mange, ikke minst nyetablerte familier — og boligprisene ble nær halvert, før markedet begynte å ta seg opp igjen først i 1993. Mange måtte selge sin bolig, og satt igjen med kun gjeld, ettersom opprinnelig gjeld var høyere enn salgssummen.
Dette trigget i sin tur en bankkrise, som medførte at staten påførte private bankaksjonærer enorme tap ved å overvurdere bankenes tapspotensiale. Dette gjorde at bankene teknisk sett (på papiret) gikk konkurs, for deretter å bli «reddet» gjennom fusjoner, samt emisjoner til Staten — som igjen gjorde Staten til hovedeier.
Kort tid etter ble store tapsavsetninger tilbakeført, da de hadde vært altfor pessimistiske. De reelle banktapene viste seg å være atskillig mindre enn fryktet. Egenkapitalen hadde i realiteten aldri vært tapt. I prosessen var det en del eiendomskonger som kjøpte boliger på tvangssalg, og la grunnlaget for milliardformuer.
Regjeringen satt den gang, som nå, med hendene i fanget.
Refrenget var at folk som kom opp i et uføre pga endringen i fradragsreglene, hadde hatt uansvarlig mye gjeld. I sine svar på sinte og fortvilede leserinnlegg i avisene, viste Finansminister Gunnar berge og statssekretær Bjørn Skogstad Aamo, at de enten ikke skjønte, eller ikke ville erkjenne, hva de hadde gjort. Skadelidte familier ble overlatt til seg selv, uten å se et fnugg av medfølelse, og langt mindre få noen form for hjelp.
Mange av oss ser nå historien gjenta seg. Dagens situasjon kan sågar utvikle seg til noe enda verre enn det vi så i årene 1987 til 1993. Regjeringen viser liten forståelse for den belastningen den nå påfører vanlige folk og bedrifter, med ekstreme strøm- og drivstoffpriser, og en inflasjon og en kronekurs som tilsier at renten skal kraftig opp.
I går ble bankenes innlånsrente satt opp med 0,5%, og det varsles mange ytterligere økninger det neste året.
Høye energipriser og renter er sprengstoff for privat sektor, som på forhånd er svekket av to år med lammende Coronatiltak, og minst ti år med «grønn» og destruktiv næringspolitikk med en masse totalt bortkastede investeringer i karbonrensing, sykkelveier og annen symbolpolitikk, og reduserte investeringer i oljeindustrien.
Dagens hevdede «høykonjunktur» er en illusjon, som fort kan snu seg til et mareritt av en økonomisk bølgedal, der privat sektor vil lide mest. Vi har sett det før. 1986 var et gullår for Norge. 1987 og de fem årene som fulgte, ble et mareritt.
Hvorfor regjeringen nok en gang, i en minst like utfordrende situasjon, og med nedbygget beredskap på alle felt, forholder seg passiv til det som skjer, er en gåte.
Levelige energipriser ville vært en støtdemper.
Dette kunne man lett ha oppnådd umiddelbart, ved å redusere drivstoffavgiftene med 10 kr literen, og sette en permanent makspris på strøm inklusiv nettleie på 50 øre pr kwt. Det er såre enkelt.
Det ville ha dempet den truende inflasjonen signifikant. Men de gjør fint lite, annet enn å innføre tidsubestemte og kun delvise strømsubsidier, mens vannmagasinene tømmes og norsk natur ødelegges med vindkraftindustri, for krafteksport til et Europa med selvforskyldt energimangel. Samtidig snakker de varmt for norsk EU-medlemskap, mens et stort flertall i det norske folk er sterkt imot alt sammen.
Hvorfor handler Regjeringen og Stortinget nærmest konsekvent på en måte som ikke er i folkeflertallets interesse?
Hvor er Norge på vei? Kan dette ha noe å gjøre med de erklærte målene som vi en har hørt fra FN og WEF i noen år? Er det meningen av vi skal dramatisk ned i levestandard de neste årene?
Agenda 2030 inneholder mange erklæringer som ved første øyekast virker plausible. Men tenk etter: Globale forskjeller skal reduseres. Hva kan det bety for den rikeste delen av verden, der Norge inngår?
De aller fleste mennesker i verden bor i tropisk og subtropisk sone, og klarer seg greit med langt mindre enn det vi trenger for å overleve her i det kalde nord.
Dersom inntekt per capita skal utjevnes, og ressurser fordeles mer likt, kan det veldig fort bli fatalt for Norge og mange andre vestlige land. Pussig nok de samme landene som bærer hele belastningen for å redusere CO2-innholdet i atmosfæren, slik Parisavtalen og egenerklærte klimamål fremstår.
Samtidig utbasunerer WEF på sine hjemmesider, at i 2030, skal vi ikke eie noe, og være lykkelige.
Det må være lov å spørre hvordan regjeringen og norske stortingspolitikere stiller seg til denne erklæringen, og overnasjonale og udemokratiske organer som WEF, FN og EU’s øvrige mål for verden.
Er det slik at den depressive utviklingen vi nå ser i Norge og det øvrige Vesten er politisk ønsket?
Hvis den ikke er ønsket, bør regjeringen snarest ta grep som tjener Norge og den norske befolkning. Demokratene mener at slike grep allerede er utillatelig på overtid.
Noe må gjøres raskt. Skjer det ingenting, er det svært nærliggende å konkludere med at flertallet i Norges nasjonalforsamling bevisst undergraver nasjon og folk.
Da har det norske folk et enormt problem, som vi snarest bør forholde oss konstruktivt til.
Geir Ugland Jacobsen
Partileder i Demokratene
