I et oppslag forfattet av Kari Løberg Skår publisert 28. oktober 2019 omtales koblinger mellom Demokratene og SIAN. I oppslaget hevdes det at det var slike koblinger som fikk fire av Demokratenes medlemmer i Kristiansand bystyre til å melde seg ut av partiet.

I denne forbindelse har jeg noen spørsmål: Mine verv som sekretær for både Demokratene og SIAN har vært kjent lenge. Tre av de fire valgte likevel å melde seg inn i Demokratene så sent som vinteren 2019. Hvis en slik dobbeltrolle var så problematisk, hvorfor meldte de seg inn i Demokratene og ba om å stå på liste for partiet? Ville det ikke vært mer naturlig å skygge banen dersom man syntes at en slik dobbelt-rolle var så betenkelig?

Tre av de utmeldte har ikke vært medlemmer av partiet lenge. Men lenge nok til å delta i valget av partiets sentralstyre. Jeg ble gjenvalgt, ved akklamasjon, til sekretær i Demokratenes landsmøte 25. mai 2019. Hva er grunnen til at de ikke i stemte imot at jeg ble valgt dersom de syntes at jeg ikke burde være partiets sekretær?

Det vises også til Max Hemansen i oppslaget. Max Hermansen var medlem av partiet da de tre meldte seg inn partiet. Han ble ekskludert fra partiet 13. juni 2019. Hva er grunnen til at de fire kunne melde seg inn i partiet mens Max Hermansen var medlem, og at de meldte seg ut etter at han ble ekskludert?

Da tre av de fire meldte seg inn i partiet vinteren 2019 sto det følgende på side 58 i Demokratenes arbeidsprogram: «Organisasjonen for den islamske konferanse ( OIC) vedtok i august 1991 Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i Islam. Erklæringens formål er å veilede organisasjonens 56 muslimske medlemsland fra Afrika, Asia og Europa i spørsmål vedrørende menneskerettigheter, med referanse til sharia (muslimsk lovgivning) som rammeverk. Denne erklæringer er motsvar til FN sin menneskerettighetserklæring. I Kairo erklæringen er kvinnen underlagt mannen i økonomiske spørsmål, og profeten vernes for kritikk. Den bryter FNs Menneskerettserklæring når det gjelder frihet, likhet og demokrati. Derfor tar Demokratene sterk avstand fra Islam som en politisk retning og ideologi.»

Hvis de tre virkelig tar avstand fra kritikk av islam, hvorfor meldte seg seg inn i et parti som i sitt program tar avstand fra politisk islam?

Når det gjelder gruppen på Askøy, som kalte seg Demokratene Askøy, sin uttreden av partiet så var dette en gruppe som brukte partiets navn, men som ikke lot sine medlemmer registrere i partiets medlemsregister. Hvis man ikke ønsker å stå oppført i et partis medlemsregister og betaler kontingent kan man ikke forvente å oppebære de rettighetene som et medlemskap skal i. Slik er det i alle partier.

Frank Salvesen hevder at partiet ikke følger sine vedtekter. Hvem som kan skade partiet er imidlertid et skjønnsspørsmål. Det er sentralstyret som tolker partiets vedtekter. Hvis Salvesen var seriøs ville han be sentralstyret om å ta stilling SIAN har «virksomhet hvis formål og profil kan skade partiet». Det har Salvesen ikke gjort.

Når det gjelder islam er det dessverre en rekke farlige sider ved denne religionen. Vi har i disse dager sett at Den islamske staten har blitt nedkjempet i Syria. Denne staten hadde en lovgivning basert på Koranen og andre hellige skrifter. Det er disse skriftene som fikk muslimer født og oppvokst også i Vest-Europa til å slutte seg til denne usedvanlige barbariske statsdannelsen.

Jeg slutter meg ikke nødvendigvis til alt som måtte bli uttalt av andre medlemmer i hverken Demokratene eller SIAN. Men jeg slutter opp om både SIANs og Demokratenes motstand mot de religiøse ideene som skapte det ideologiske fundamentet for både Den islamske staten og en rekke andre stater og organisasjoner de siste 1400 år. Hvis de utmeldte ikke aksepterer kritikk av IS’ ideologi kan man lure på hvorfor de meldte seg inn i et parti som har programfestet støtte til menneskerettighetene?

De utmeldtes forklaringer på hvorfor de forlot partiet henger rett og slett ikke på greip. Og det var da heller ikke stridigheter om disse spørsmålene som lå forut for utmeldelsene.

I virkeligheten var det slik at Demokratene kom på vippen i Kristiansand bystyre etter valget. Det oppsto da strid om hvordan vippeposisjonen skulle anvendes. En fløy ledet av Vidar Kleppe og Makvan Kasheikal mente at partiet skulle kjempe for å få gjennomslag for sakene det hadde gått til valg på.

En annen fløy ledet av Roy Fardal mente at man i stedet skulle kjempe for betalte verv til partiets politikere.

Ved å bryte ut av partiet kunne Fardal forhandle om det han ønsket, og de fire tegnet 7.oktober en avtale som sikret Ap ordføreren i bytte mot følgende:
* Plass i formannskapet og rundt 300 000 kroner i politikerlønn til Roy Fardal.
* Olav Homme fikk en plass i by- og tettstedsutviklingsutvalget, med i underkant av 300.000 kroner i kompensasjon.
* Laila Elefskaas fikk plass i et nytt arbeids- og inkluderingsutvalg med rundt 70.000 kroner i honorar.

Den siste utbryteren, Jorunn Aaselle Olsen, fikk meg bekjent ikke noen økonomisk fordel knyttet til det å bryte ut. I motsetning til Fardal, Homme og Elefskaas har Olsen lang fartstid i partiet. Det er grunn til å tro at hennes uttreden ikke har hatt sammenheng med et ønske om å skaffe seg personlige fordeler.

Det faktum at det ikke ble fremsatt noe som helst krav om å gi noe tilbake til Demokratenes velgere, men kun krav om å sikre tre av de fire utmeldte fordeler, er det et temmelig klart bevis på hva som var den egentlige grunnen til at tre av de fire meldte seg ut. Når det gjelder Jorunn Aselle Olsen tror jeg dog, som nevnt, at utmeldelsen ikke var motivert ut fra et ønske om å slå mynt på å svikte Demokratenes velgere.

(Roy Fardal, Laila Elefskaas og Jorun Aselle Olsen er invitert til å komme med et tilsvar til dette innlegget, men invitasjonen er ikke besvart.)

Christen Krogvig

Sekretær for Demokratene