Christen KrogvigI et oppslag i Dagbladet 30. mai går KrFu-leder Martine Tønnesen inn for at moderpartiet i forhandlingene med regjeringen om revidert nasjonalbudsjett skal øke antallet kvoteflyktninger med 1000. Tønnesen hevder at motivet for forslaget er å hjelpe dem som ikke får hjelp i nærområdet.
Det Tønnesen ikke nevner at all politikk handler om prioriteringer. Kostnaden ved å hendet 1000 kvoteflyktninger til Norge er svært høy. I følge dette oppslaget i Bistandsaktuelt koster det 120 millioner dollar å hjelpe 1000 flyktninger i Norge. Men dette tallet gjelder kun de første fem årene. 
SSB og Finansavisen har regnet ut at det å motta en ikke-vestlig innvandrer kostet 4,1 millioner kroner i 2013. Og det er grunn til å tro at tallet er enda høyere i dag. (Mens tallet fra Bistandsakuelt viser kostnaden de første 5 årene viser tallene fra SSB hva de totale statsøkonomiske forpliktelsene er anslått til.) Kostnaden ved å mota 1000 ekstra kvoteflykninger gir dermed staten samlede kostnader på over 40 milliarder kroner, tilsvarende i overkant av 5 milliarder $.
I oppslaget i Bistandsaktuekt står det videre at den årlige kostnaden for hjelp til en flyktning i flyktningeleiren Kakuma er 121 $ pr. år. Hvis vi forutsetter at flyktningene kan vende hjem etter 10 år bli samlede kostnader for å hjelpe 1 000 flyktninger i Kakuma 1,2 millioner $ totalt. Kostnaden ved å hjelpe 1000 flyktninger i Norge blir dermed over 4 000 ganger høyere enn å hjelpe 1000 flyktninger i Kakuma.
Nå kan man tenke seg at Tønnesen vil svare at vi ikke skal hjelpe hjemme eller ute, men begge deler. Problemet med dette argumentet er at det alltid vil være en grense for hvor mye et samfunn kan og vil gi. De 40 milliardene som hjelp til disse 1000 flyktningene kan enten brukes i Norge. Eller i utlandet. Men kan kan ikke bruke pengene de samme pengene to steder. Hjelper vi disse 1000 i Norge eller 4 millioner flyktninger i Afrika? For de 1000 som blir trukket ut i lotteriet, er hjelp i Norge det beste. For de 3 999 000 som taper i trekningen er hjelp i Afrika det beste.
Man kan også tenke seg at Tønnesen ville innvende at de 1000 som vinner i trekningen, får mye bedre hjelp, og at hjelpen til de 3 990 000 som ikke vinner er så dårlig at det er like bra å la være å gi dem noe som helst. Hvis hun hevder at kvaliteten på hjelpen i Norge er langt bedre så er det ingen tvil om at hun har rett. Livet i Kakuma og andre tilsvarende leire er nok temmelig dårlig sammenlignet med livet i et av verdens rikeste land. I oppslaget om Kakuma-leiren står det at leiren huser 186 000 flyktninger. Men de 40 milliardene som Tønnesen vil bruke i Norge, trenger ikke nødvendig vis å bli brukt til å hjelpe flere flyktninger. Pengene kan for eksempel like gjerne bli brukt til å heve levestandarden til alle de 186 000 i den omtalte leiren. Fordelt over 10 år vil det innebære at flyktningene i leiren mottar 500 millioner dollar mer per år. I dag deler flyktningene i leiren en pott på 23 millioner dollar. Dersom Tønnesen hadde prioritert å hjelpe alle disse 186 000 i stedet for 1000 flyktninger i Norge ville man kunnet bruke 523 millioner dollar hvert år i denne leiren. I stedet for 23 millioner dollar. Dermed ville budsjettet pr. snute økt 22 ganger.
Men Tønnesen vil heller la de 185 000 som blir igjen i denne leiren fortsette å leve i fattigdom slik at hun kan la 1000 av dem komme til Norge. Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann, Masud Gharahkhani, skriver følgende i en kronikk i Dagbladet: «I dag tar vi maten ut av munnen på barn i flyktningleirer for å fø på norske asyladvokater.» Nå må jeg innrømme at Gharahkhani her siktet til asylsøkerne, som ofte ikke er flyktninger over hode, men kun ulovlige innvandrere. Kvoteflyktningene er i hvert fall flyktninger. Ikke desto mindre innebærer hjelp til kvoteflyktninger i Norge at vi bruker enorme summer her som kunne, og burde, ha ha hjulpet svært mange flere flyktninger til et bedre liv dersom pengene hadde blitt brukt i et lav-kost-land.
Tønnesen ta enda mer fra verdens aller svakeste for å kunne hjelpe noen få. Slikt er ikke humanisme.
Redaksjonen
