Redaksjonen
I årene1995 til 1997 døde to millioner mennesker i det kommunistiske diktaturet Nord Korea – omtrent hver 10. nordkoreaner – av sult, skriver Dagbladet. Men situasjonen nå er enda vanskeligere, fordi i 2017 så styreres landet av Kim Jong-un, mannen som truer med å blåse både naboland og USA i lufta med atombomber, og til en viss grad trolig framstår som troverdig med sine trusler, med sine kjernefysiske sprengladninger og et stadig større og mer slagkraftig utvalg av raketter som kan nå langt, mener avisen.
Dagbladet peker på at dilemmaet med Kim – som er større enn med hans far Kim Jong-il – er at han i enda større grad er en aggressiv trussel mot omverdenen. Den fremste doktrine for det nordkoreanske regimet er «songun», som betyr «militæret først». Det er ikke noe tomt slagord. Den koreanske folkearmeen er verdens 4. største stående hær, og teller rundt en million soldater. Det betyr at hver 5. borger er militær. I tillegg har landet en reservestyrke på sju millioner.
Dagbladets kommentator mener også at nødhjelp med mat til Nord Korea i dag først og fremst vil gå til hæren, og ikke til sivile som er i ferd med å sulte i hjel.
«Nord Korea er et spesielt land. Undertrykkelsen og den medfølgende disiplinen blant befolkningen er skremmende,» skriver Demokratene i Norges andrekandidat i Oslo, Jan Simonsen som har besøkt Nord Korea på nittitallet. Han fortsetter:
«Derfor vant også det nordkoreanske kvinnelaget Norway Cup. De ble sannsynligvis pisket til seieren. Da undertegnede besøkte Nord Korea i midten av 90-tallet, etter at Kim Il Sung var død og det var tre års landesorg før Kim Jung Il overtok makten for fullt, besøkte vår stortingsdelegasjon en bygning kalt Children Palace, der ungene kom etter skoletid. Det var imponerende å se hvor flinke småbarn var i synkronsvømming, dans og musikk. Men skremmende å se ungene marsjere i takt i militæruniformer. Alt gikk på geledd, prikkfritt. Men skulle de ikke heller vært ute i gatene og lekt?
Militært utvikler Nord Korea atomvåpen. Motivet er sannsynligvis ikke å angripe Sør Korea. De er ment for å forhindre et angrep mot Nord Korea, slik at den politiske eliten, og først og fremst diktatoren, får sitte med makten i fred. Men deres atomvåpenproduksjon er likevel livsfarlig for hele verden, den vestlige verden inkludert.
Da israelerne for noen år siden bombet og ødela en atomreaktor i Syria, der det ble arbeidet med å utvikle atomvåpen, ble flere nordkoreanere drept. Nordkoreanske atomvåpeneksperter er også observert i Iran. Og selv om disse landene med nordkoreansk hjelp ikke skulle klare å utvikle atomvåpen, kan de kjøpe våpen fra Nord Korea, som ikke har så mye annet å selge, etter mange år med en blanding av kommunistisk og proteksjonistisk politikk. Dermed kan farlige regimer i Midt Østen få tilgang til atomvåpen. Det bør forhindres mens det enda er mulig.
Selvsagt vil det være forbundet med en betydelig risiko å angripe Nord Korea, kaste kommunistregimet og forene Nord Korea med det demokratiske og rike Sør Korea. Men å la Nord Kore fortsette som nå er trolig enda farligere. Problemet vil være å knekke Nord Korea før Kim Jung Un får sendt av gåre raketter mot Seoul, den sørkoreanske hovedstaden som bare ligger noen få mil fra grensen mot nord.
Under Kim Il Sungs regjeringstid forberedte han sammen med sin sønn et angrep mot Sør Korea. Hæren ble gjort klar til et overraskelsesangrep, men først sendt han inn et mindre antall soldater som angrep presidentpalasset. Tanken var at dersom den sørkoreanske presidenten ble drept ville det være enkelt å gå til angrep. Da ville Sør Korea være uten ledelse og styring, mente Kim Il Sung og hans sønn. Angrepet mot presidentpalasset ble mislykket. Kun en nordkoreansk soldat overlevde. Han er i dag pastor for kristen menighet i Seoul. Kim Il Sung avblåste angrepet. Sør Korea ville neppe stått uten styring og ledelse selv om presidenten ble drept. Men annerledes er det i et land med en helt annen ledelsesstruktur, der ingen tør sette seg opp mot diktatoren.
I dag er trolig dette metoden for å vinne over Nord Korea uten tap av menneskelig i nabostaten: Å sende raketter som tar livet av lederskapet i landet. Da vil trolig alt kollapse, og et av verdens farligste regimer være en saga blott. For befolkningen som delvis dør i konsentrasjonsleirer eller av sult, vil det være en befrielse. For verden vil det føre til økt trygghet. Men risikofylt er det, fordi vesten har ventet forlange, vært for godtroende, og trodd at problemet ville forsvinne bare man lukke øynene eller stakk hodet i sanden».
