Redaksjonen
«Det norske barnevernet fjerner hvert år rundt 1500 barn fra deres foreldre, rundt 4 barn pr. dag året rundt. Så mange foreldre som har utvist grov omsorgssvikt, som rammes av barnevernets aksjoner, finnes ikke i Norge. Resultatet av den lemfeldige omgangen med muligheten for å fjerne barn og plassere dem hos fremmede mennesker, er tragedier. Barn blir traumatisert, foreldre tar sine liv. Barnevernet slik det fungerer i dag er en katastrofe, og det har vært liten vilje til å rydde opp. Etter fire år med en statsråd som tidligere var kjent for sin kritikk av barnevernet, er praksisen som tidligere”, skriver Jan Simonsen som er nummer to på listen til Demokratene i Norge i Oslo.
Han har de siste årene engasjert seg sammen med parlamentsmedlemmer i andre land i arbeidet for å presse Norge til å reformere barnevernet. Han skriver videre:
“I mange år har det eksister ulike grupper med personer som har vært utsatt for overgrep fra barnevernet, eller følt at de har vært utsatt for overgrep, deres venner og en del politikere og andre medmennesker som har sett hva som har skjedd, og som har protestert mot dagens barnevern. De har av og til arrangert møter og demonstrasjoner. Men uten å slå gjennom i mediene, og uten at det har medført reaksjoner blant folk flest.
Nå ser vi lys i tunnelen. Stadig flere melder seg inn i Facebook-grupper. Den største demonstrasjonen i Oslo i 2016 trakk over 1000 deltakere. Statsråd Horne er i det minste kommet med noen kritiske bemerkninger. Fagpersonell har sendt en bekymringsmelding til statsråden om tilstandene. Kanskje kan gjennomslaget komme de nærmeste årene. Hele ni saker som gjelder praksisen til barnevernet skal i nærmeste fremtid behandles av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, der nåløyet for å få sakene tatt opp er svært lite, grunnet mengden av saker av ulik karakter fra hele Europa.
Til nå har de store protestene først og fremst kommet fra utlandet. Det er bemerkelsesverdig at det trengs krefter utefra for å få et bedre barnevern i Norge. Men slik er det blitt. Selv har jeg hjulpet til så godt som mulig, med råd til utenlandske aktører, leserbrev i utenlandske aviser og appell utenfor den norske ambassaden i Praha”.
Simonsen er svært got fornøyd med programmet til Demokratene i Norge angående barnevern: Der står det:
“Vi trenger et barnevern, men et barnevern som ikke holder faglig mål, og som ikke setter barnet og familien med mor og far og nær familie i fokus, er ødeleggende. Barnevernet er nødvendig for å hjelpe familier som har problemer, og av og til, når det er absolutt siste utvei, og det forekommer grov omsorgssvikt som alvorlige rusproblemer, grov vold eller seksuelle overgrep, er det også nødvendig å fjerne barn fra deres foreldre. I de fleste tilfellene der barn blir fjernet fra sine biologiske foreldre er det imidlertid i dag begrunnet med en subjektiv vurdering fra ansatte i barnevernet om at foreldrene har «manglende omsorgsevne». Mange barn blir fjernet fra foreldrene på svært tynne grunnlag, noe som medfører alvorlige traumer og skader for både barn og foreldre.
Barn bør bare fjernes fra de biologiske foreldrene dersom det foreligger grov omsorgssvikt. Dersom man mener foreldrene har «manglende omsorgsevne» skal det rettes opp gjennom hjelpetiltak i hjemmene, slik at man styrker familiene. Hjelpetiltakene må være reelle hjelpetiltak og ikke motivert ut fra et ønske om å «spionere» på foreldre med sikte på fremtidig barneoverdragelse. Akuttvedtak skal kun benyttes i tilfeller der det er en åpenbar risiko for barna å dra tilbake til sine foreldre.
Når det er nødvendig å fjerne barn fra foreldre skal barnevernet alltid på en seriøs måte forsøke å finne nye omsorgspersoner blant slektninger av foreldrene, som barna kjenner fra før og har et positivt forhold til. I de tilfellene barn blir fjernet fra sine foreldre må det være et absolutt krav om at en søskenflokk får bo hos de samme fosterforeldrene og ikke blir splittet. En splittelse av en søskenflokk bør kun skje helt unntaksvis der det er store søskenflokker. Tvillingsøsken må under ingen omstendighet plasseres hos ulike fosterforeldre.
Foreldre som mister sine barn til barnevernet skal ha anledning til å treffe barna med jevne mellomrom, minst en gang i måneden, så fremt ikke barna nekter å møte dem. De skal da gis god tid med barna. Plassering i fosterhjem må sees på som midlertidige ordninger, og barna skal leveres tilbake til sine biologiske foreldre dersom disse kan dokumentere endret livsførsel, ikke lengre anses som en trussel mot barna, og barna selv ikke protesterer imot det”.
