Gundersen ville stemme ned EØS for å presse frem demokrati

Professor Fritjof Frank Gundersen var representerte FrP på Stortinget i flere perioder inntil han meldte seg ut av partiet i

2001. Gundersen var blant annet opptatt av demokrati, og han ivret derfor for å overføre makt fra Stortinget til folket. Men alle som er opptatt av å innføre ekte demokrati, vet at en slik omfordeling av makt er uhyre vanskelig. I henhold til Norges grunnlov er det ikke folket som har gitt Stortinget et mandat til å styre på vegne av folket. Stortinget forbeholder seg tvert imot retten til styre Norge basert på en grunnlov som aldri har vært godkjent av Det norske folk. I henhold til denne grunnloven er det Stortinget selv som må fatte vedtak om å innføre demokrati. Det er der derfor åpenbart at det Stortinget ikke frivillig vil innføre ekte demokrati ettersom det innebærer å overføre makt fra seg selv til folket. Stortinget er bukken som passer den viktigste havresekken i Norge; makten.

Men i forbindelse med behandlingen av EØS-avtalen i Stortinget i 1992 oppsto en spesiell situasjon. Fordi EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene, ble Stortingets vedtak gjort i samsvar med § 93 i Grunnloven, noe som krever 3/4-dels flertall. Dermed kom FrP i vippeposisjon i denne viktige saken.

For å hindre at EØS-avtalen fikk det nødvendige flertall måtte 42 stortingsrepresentanter stemme mot. 33 representanter fra de andre partiene stemte mot avtalen. Dersom minst 9 av FrPs representanter hadde stemt mot ville avtalen ikke blitt vedtatt. (FrP hadde den gang 22 stortingsrepresentanter.)

Fritjof Frank Gundersen ville derfor stemme mot EØS-avtalen. Gundersen var selv faktisk for denne avtalen. Men han mente at denne avtalen var så viktig for Norge at det den måtte forelegges folket i en folkeavstemning. Også stortingsrepresentant Jan Simonsen støttet Gundersens oppfatning at at denne avtalen måtte forelegges folket. Og Vidar Kleppe, som nå er nestleder i Demokratene, ville stemme nei til avtalen. Mens Gundersens innvending mot avtalen var at den ikke var forelagt folket så var Vidar Kleppe kategorisk motstander av hele avtalen. Det samme var Karl Sørmo som den gang var vararepresentant for FrP.

Gundersen foreslo derfor i FrPs stortingsgruppe at partiet skulle stemme ned EØS-avtalen for å tvinge frem en folkeavstemning om dette viktige spørsmålet. Men Carl I. Hagen og Pål Atle Skjervengen ble rasende. De to fikk derfor banket i gjennom et vedtak om at partiet skulle stemme for EØS. Karl Sørmo og Vidar Kleppe nektet imidlertid å rette seg etter vedtaket i stortingsgruppen og lyttet til sin egen samvittighet.

FrPs stortingsgruppe kunne ha vedtatt å stemme ned avtalen. Stortingsgruppen kunne også stilt representantene fritt i dette spørsmålet. Vidar Kleppe mener i dag at det er sannsynlig at minst 9 av

gruppens 22 representanter ville stemt mot avtalen dersom de hadde sluppet partipisken.

Dette var en gylden mulighet for FrP til å gi makt til folket. En folkeavstemning om dette spørsmålet kunne ikke bare reddet oss fra

EØS. Den ville også skapt demokratisk presedens. Prinsippet om om at folket, og ikke den politiske eliten, skal fatte viktige beslutninger ville blitt styrket ved en slik avstemning. Carl I. Hagen og Pål Atle Skjervengen tvang oss inn i EU bakveien gjennom EØS og fratok oss en gylden mulighet til å ta et steg i retning av demokrati.