Demokratene Norge

Befolkningseksplosjonen: Den virkelige globale utfordringen

Befolkningseksplosjonen: Den virkelige globale utfordringen
Artikkelen er skrevet av Christen Krogvig. Innholdet står for forfatteren regning.

Den politisk korrekte eliten er flink til å advare mot menneskeskapt global oppvarming. Og deres løsninger er å skyve makt fra nasjonalstatene og over til globale institusjoner.

Spørsmålet om menneskeskapte utslipp av karbondioksid (CO2) er i seg selv omstridt. Vitenskapsfolk synes å være usikre, og meningene er delte. På politisk nivå er det imidlertid skråsikkerheten som råder. Hvordan politikere som ikke vet noe som helst om naturvitenskap, kan være skråsikre på ting de ikke skjønner noe av, kan man jo lure på… Men slik er det.

Det som imidlertid er innlysende er at den raske befolkningsveksten som driver utslippene av CO2 opp. Samt all annen forurensning. Det er også befolkningseksplosjonen som gjør at natur bli omgjort til byer eller kulturlandskap. Og som følge av dette fortrenges andre arter. Mennesket opptrer komplett egoistisk overfor de andre artene som vi deler kloden med.

Noen tall vil illustrere utfordringene. I følge dette nettstedet er det nå 7,5 milliarder mennesker på kloden. Og befolkningen forventes å vokse med 80 millioner i 2017. Den årlige veksten er på 1,11 prosent, og det forventes at den vil falle.

Befolkningseksplosjonen: Den virkelige globale utfordringen
Afrikas befolkning eksploderer.

Det kontinentet der befolkningen vokser raskest er Afrika. Fra 1990 til 2012 vokste Afrikas befolkning med 73 %. Dette tilsvarer en årlig vekst i kontinentets befolkning på 2,52 % i perioden.

Hvis denne veksten skulle fortsette vil Afrikas befolkning ( som nå er 1,216 milliarder) ganges med 112 506 milliarder de neste 1300 år. Hvis vi forutsetter at hver afrikaner veier 45 kilo, vil Afrikas befolkning ville da veie like mye som hele jordkloden….

Befolkningseksplosjonen: Den virkelige globale utfordringen
Malthus forklarte at ukontrollert befolkningsvekst alltid leder til armod.

Alle skjønner selvsagt at Afrikas befolkning aldri vil veie like mye som jordkloden. Befolkningsveksten vil falle. De alle ikke skjønner at det er flere scenarier som gir lavere vekst. Det beste ville være om Afrika og andre kontinenter med høy vekst fulgte Europas eksempler og reduserte fødselshyppigheten. Så langt fortsetter afrikanske kvinner å føde alt for mange barn. Da kan veksten bli dempet av krig, sult og epidemier. Denne type regulering fungerer, men den resulterer i ekstremt mye menneskelig lidelse. En annen mulighet er å redusere veksten ved utvandring. Det betyr i praksis at problemene knyttet til overbefolkning eksporteres til ande kontinenter der befolkningen har tatt ansvar for klodens fremtid. En slik løsning er etter min oppfatning dypt uetisk. De som selv har begrenset egen vekst bør ikke lide som følge av grenseløs vekst i andre befolkninger. Der nest er den midlertidig. Før eller siden vil overbefolkningen resultere i krig, epidemier eller sult også i landene som mottar Afrikas befolkningsoverskudd hvis afrikanerne ikke er villige til å begrense egen vekst.

Optimister tror at Afrikas befolkningsvekst snart vil oppleve et betydelig fall. Et et slikt

Befolkningseksplosjonen: Den virkelige globale utfordringen
Befolkningseksplosjoner skaper millioner av fattige mennesker som ønsker et bedre liv.

fall vil kunne bety at problemene blir mindre enn de vil bli ved dagens uhemmede vekst. Like vel er har veksten alle rede vært så høy at Afrika er langt fattigere enn kontinentet ville vært med lavere vekst. Fattigdommen fører til at det blir mange hoder å dele samfunnets kapital på. Og mengden av kapital per hode et uhyre viktig for å forklare et lands vel stand. [Robert Solow vant Sveriges riksbanks pris til Alfred Nobels minne (populært kalt nobelprisen i økonomi) på en vekst-teori der nett opp mengden av kapital per hode er viktigste forklaringsvariabel.]

Den høye befolkningsveksten er etter min mening den viktigste årsaken til at Afrika er så fattig.

Demokratenes politikk

Hvis man erkjenner at befolkningsveksten er et av jordens farligste problemer, som skaper både miljø-ødeleggelser, fattigdom og konflikter, hvordan bør Demokratene utforme sin politikk?

Befolkningseksplosjonen: Den virkelige globale utfordringen
Siem Pilot må sette de ulovlige innvandrerne i land i Afrika.

Jeg mener at vi må følge minst to spor. For det første er det viktig å hindre Afrika å eksportere problemene som den vanvittige befolkningsveksten skaper til oss. I dag er det slik at EU aktivt henter ulovlige innvandrere utenfor Afrikas kyst og setter dem i land i Italia. Den norske regjeringen bidrar til dette ved å sette inn to skip som hjelper menneskesmuglerne. Menneskesmugling er alvorlig kriminalitet. Og både EU og den norske regjeringen deltar!

Demokratene må gå inn for at Norge umiddelbart trekker til bake all logistisk støtte til menneskesmugling.

Der nest er det slik at de ulovlige innvandrerne som settes i land i Italia etter hvert tar Befolkningseksplosjonen: Den virkelige globale utfordringenseg nordover. For å skjerme Norge for konsekvensene av EUs forbrytelser må Norge umiddelbar tre ut av EØS og Schengen samt innføre streng grensekontroll. Dermed blir det vanskeligere for Italia å eksportere problemene som landets myndigheter i samarbeid med EU-kommisjonen skaper.

Det å begrense skadene på Norge og Europa er viktig. Men jeg mener også at det er etisk riktig, og i tråd med våre interesser, å forsøke å avhjelpe problemene i Afrika. Men hva kan Norge gjøre for begrense befolkningsveksten i andre land?

For det første vil stans i befolkninigseksporten i seg selv bidra til at afrikanerne merker konsekvensene av for høy vekst. Dette vil lede til økt forståelse for befolknings-regulerende tiltak som familieplanlegging ol.

Befolkningseksplosjonen: Den virkelige globale utfordringen
Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder uhjelp. Artikkelforfatteren mener at uhjelpen bør deles ut til land som arbeider for å begrense befolkningsveksten.

Der nest yter Norge betydelig uhjelp til Afrika hvert år. Hvis uhjelpen skal fungere må den kombineres med god økonomisk politikk hos mottagerlandene. Det er derfor mer fornuftig å hjelpe de landene som hjelper seg sev. Uhjelpen bør således kanaliseres til land med god økonomisk politikk generelt og en befolknigsregulerende politikk spesielt. Kina og Singapore er to land som har satset på befolkninsgregulerende politikk. Resultatet er at de to landene har opplevd en uhyre sterk økonomisk vekst over flere tiår, og Kina er nå verdens største økonomi når man justerer brutto nasjonalprodukt for de lave innenlandske prisene. (Kjøpekraftsjustert BNP).

En endret uhjelp som stimulerer til økonomisk vekst og lav befolkningsvekst, er ikke bare til fordel for mottagerlandet, men også en fordel for resten av verden og, ikke minst, en stor fordel for naturen.

Naturvern og bærekraftig utvikling bør etter min mening være fanesaker for Demokratene. Men disse målene må søkes nådd ved hjelp av rasjonell politikk, og ikke ved hjelp av politiske løsninger som ikke fungerer, slik KrF ønsker. Mens KrF og Venstre snakker om hjelp til de fattige og naturvern må Demokratene klare å meise ut tiltak som faktisk fungerer. Å bruke milliarder av kroner kun for å skape et falskt omdømme for hjertegodhet har ikke noe for seg.