Norgesdemokratene

Ingen overraskelse at Trump vant

Jan_Simonsen_Israel3-150x15011“Kun en av Norges 169 stortingsrepresentanter (Ulf Leirstein) sa han ville ha stemt på Donald Trump. Dagen spurte 47 kjente norske kristenledere, og kun 2 ville stemt på Trump. Den norske utenriksministeren Børge Brende advarte mot Trump i forkant av valget, stikk i strid med all tradisjon om ikke å blande seg inn i valg i andre land. Knapt noen norske avisredaktører støttet Trump. I pressen ble han latterliggjort, ydmyket og hetset, slik at nordmenn flest trolig vet mer om hva han sa i en ti-femten sekunders privat samtale for 10 år siden, enn om hva han mener om politikk,” skriver Jan Simonsen, som er nestleder for Demokratene i Oslo, og fortsetter: 

I den grad norske medier skrev noe om hva Trump mener om politikk, ble det vrengt og vridd på. Mediene gjorde hva de kunne for å skape et feilaktig inntrykk. Reforhandling av urimelige handelsavtaler ble fremstilt som om han generelt er imot handelsavtaler. En bemerkning om ikke å ta inn i USA muslimske flyktninger ble fremstilt som hets mot en folkegruppe. Og amerikanske medier var ikke bedre enn de norske. Likevel vant han. Og det til tross for at meningsmålingsinstitutter, såkalte analytikere og eksperter, både i USA og Norge, og alle norske aviser, fremstilte Trump som en taper.

Jeg er enig med Carl I. Hagen. Jeg føler en gledelig skadefryd rettet mot alle som hetset og latterliggjorde Donald Trump og hans tilhengere, de middelaldrende mannlige rasistiske uutdannede taperne, som ser ut til å utgjøre et flertall av amerikanske velgere. Natt til i går fikk mange seg et fortjent slag på trynet.

For meg var det ikke overraskende at Trump vant. Og det burde ikke ha vært veldig overraskende for de norske mediene og såkalte USA-ekspertene heller. Vi så det tydelig siste uken før valget. Med unntak av et par valgmøter der velgerne kom for å høre Bruce Springsteen og andre popstjerner, kom det knapt velgere på møtene til Hillery Clinton. Og enda færre på møtene til hennes støttespillere. Bill Clinton trakk 50 på et møte i et universitet. Hennes visepresident trakk 30 på et møte i Florida.

Trump, derimot, trakk tusenvis av tilhørere til sine møter. Der fikk de vite mer om Trumps og hans politikk enn at han for mange år siden, som forretningsmann, kom med en litt mannssjåvinistisk uttalelse om kvinner. De visste hva han stod for da de gikk til stemmeurnene, og dro med seg venner og kjente, arbeidskamerater, familiemedlemmer og slektninger.

Meningsmålingene ga likevel et knapt flertall til Clinton. Det var ikke merkelig. Trump var en kontroversiell underdog. Da er det ikke uvanlig at velgerne ikke vil si høyt at de vil stemme på ham, selv ikke til en ukjent telefonstemme. De holder kjeft, ler inne i seg, og gleder seg til å slå til på valgdagen. Sånn har det alltid fungert. Vi som opplevde Anders Langes gjennomslag vet det.

Så selvsagt strømmet de ut i strie strømmer på valgdagen. Norske journalister mente selvsagt først at det var latinamerikanske velgere som Trump hadde mobilisert mot seg.  Delvis var det kanskje det også. Men først og fremst var det Trumps kjernevelgere, mannen i gaten som ville gi den politiske eliten en på trynet. Sinte velgere, skriver selvsagt mediene, for å skape et dårlig inntrykk av Trumps velgere. Ja, kanskje var noen sinte. Det vet vi ingenting om. Så kanskje var de like gjerne jublene glade og entusiastiske over å ha fått en presidentkandidat de mente de kunne stole på.

Lederen for Demokratene, Makvan Kasheikal, og Fremskrittspartiets eneste stortingsrepresentant som ville ha stemt på Donald Trump, Ulf Leirstein, sier begge at Trump vil gjøre verden fredeligere. Det er jeg enig med dem i. Verden blir fredeligere med Trump enn den vill blitt med Hillary Clinton som amerikansk president. Forholdet til Russland vil bli bedre.

Trump kommer til å invitere Putin til hyggelige samtaler for å drøfte ulike problemer på en diplomatisk måte, mens Hillary Clinton allerede hadde brent broene gjennom flere voldsomme angrep på den russiske presidenten. Og hun tok til orde for en «fly fri sone» over de syriske områdene der russiske fly nesten daglig er i luften for å angripe islamistiske opprørere.  Det kunne ha skapt farlige situasjoner.

Og selv om vi nok ikke ville fått en direkte krig mellom NATO og Russland, eller USA og Russland, med Clinton som president, så ville vi i det minste fått en kald krig, mellom to parter som burde være alliert i kampen mot radikale islamister, som jo utgjør den virkelig store trusselen i dagens verden.  Trump er åpenbart en mer forutsigbar og balansert person enn Hillary Clinton. Det er ikke omvendt.

Dessuten har Trump medarbeidere. Hvem det blir som får de viktigste vervene i den nye regjeringen, vet vi enda ikke. Men de to politikerne som har stått tettest sammen med Trump i valgkampinnspurten, har vært Newt Gingrich og Rudy Guliani. Ingen av dem er kristne fundamentalister med tilhørighet i Tea Party-bevegelsen. De er solide tradisjonelle konservative republikanere med lang erfaring.

Gingrich er professor med doktorgrad i historie. Blant annet har han vært leder for Representantenes Hus, en slags stortingspresident. Han var blant de første amerikanske politikerne som i klare ordelag advarte mot radikal islam. Rudy Giuliani ble valgt som borgermester i New York i 1993 og bemerket seg ved å få til en radikal reduksjon av kriminaliteten i byen. Senere ble an berømmet for den måten han taklet angrepet mot World Trade Center på.  Trump er med andre ord ikke alene. Han har solide folk rundt seg.  Han vil bli en god president for USA.