Redaksjonen
«Det amerikanske presidentvalget nærmer seg og mange nordmenn følger nøye med, og heier på ulike kandidater. Nesten alle på Hillary Clinton. På Stortinget var det kun en eneste representant som åpent turte å innrømme at han ville ha stemt på Donald Trump dersom han hadde vært amerikaner, Fremskrittspartiets Ulf Leirstein. Ingen tvil om at Donald Trump kan virke udannet og vulgær. Men trenger han av den grunn å bli en dårlig president,» spør Makvan Kasheikal, Demokratenes leder.
«Så godt som samtlige medier av betydning i USA støtter Hillary Clinton. Det gjenspeiles i deres behandling av Donald Trump. Holder han en tale på halvannen time og redegjør for sin politikk på et viktig område, er det en setning eller to som er uheldig formulert som trekkes frem. Og forleden presenterte en Trump-fiendtlig avis et mannssjåvinistisk utsagn fremført for 10 år siden i en privat samtale. Mediene fokuserer ikke på Trumps politikk, men på utsagn uten politisk innhold og flere år gamle sitater, ofte tatt ut av sin sammenheng,» skriver han, og fortsetter:
«Nå skal det sies at Trump selv bruker samme taktikken overfor Hillary Clinton, og angriper sågar hennes mann i stedet for presidentkandidaten. Men hetsen mot Trump blir så mye mer massiv når den fremføres systematisk fra alle store medier i USA, og videreformidles til oss gjennom de norske mediene.
Det fantes ganske sikkert bedre presidentkandidater blant de mange republikanske kandidatene som ble slått ut av Trump under republikanernes primærvalgkamp. Men det er ikke et interessant spørsmål. Det interessante spørsmålet for oss i Norge og Europa bør være: Hvem av de to personene som i praksis har mulighet til å bli amerikansk president (det finnes også to andre kandidater, men uten reelle muligheter til å vinne) kommer til å føre en politikk som er tryggest og best for oss. Hva mener de om utenrikspolitiske spørsmål?
Svaret mitt er uten tvil Donald Trump. Hillary Clinton var i mange år utenriksminister uten at verden ble tryggere og mer fredelig av den grunn. Tvert imot. Det har Donald Trump påpekt flere ganger, og det har han rett i.
Hillary Clinton var del av en amerikansk administrasjon som underskrev en Chamberlain-avtale med Iran der det islamistiske diktaturet lovet å stanse planene om å utvikle atomvåpen mot at handelsrestriksjonene fra Vesten ble opphevd. Israel har, med sin solide etterretningsorganisasjon, og med tyngde, påstått at Iran likevel har muligheter til å utvikle atomvåpen. Vi har bare de iranske islamistenes ord for at de vil stoppe.
Donald Trump har på sin side i flere taler støttet Israels analyser og sagt at Iran er verdens kanskje farligste nasjon i dag, en nasjon vi ikke kan stole på. Å ha et håpefullt og naivt syn på fienden kan ofte være mest behagelig. Chamberlain frydet seg jo også over «fredsavtalen» med Hitlers underskrift. Men det er ikke alltid det tryggeste. Det bør historien ha lært oss.
Dernest har Donald Trump kommet med mange solide støtteuttalelser til Israel og lovet å flytte den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Det vil være et viktig signal til de palestinske selvstyremyndighetene som kan bidra til å gjøre dem mer medgjørlige i fremtidige fredsforhandlinger, som i dag er fastlåst takket være de palestinske ledernes stahet. Clinton fremstår i beste fall som en forsiktig og vag Israel-venn, uten noen planer om å flytte ambassaden.
Donald Trump har i tillegg forstått at verden har forandret seg siden den kalde krigen og kommunismens tidsalder. Den største trusselen demokratiske stater står overfor i dag er islamsk terror og jihadistisk vold. I denne kampen trengs Russland som en alliert».
