Redaksjonen
“Norske medier, godt hjulpet av Norges Skiforbund og anti-doping-folkene, som har laget de meningsløse dopingreglene, er i ferd med å ødelegge livet for en av Norges flotteste ambassadører. Og samtidig skremme vekk andre norske ungdommer fra å satse på toppidrett. For mange vil nok bli skeptiske når de risikerer det Therese Johaug blir utsatt for nå. Ja andre toppidrettsutøvere har jo allerede sagt til mediene at det samme kunne rammet dem selv, og at de derfor har mest lyst til å legge opp,” skriver nestlederen i Demokratene i Oslo, Jan Simonsen, og fortsetter:
“Doping er noe vi alle ser på med sinne og irritasjon. For folk flest betyr doping det samme som usportslig og umoralsk juks og svindel. Dopere blir sett ned på. De er idrettsutøvere uten ære. All glansen forsvinner uansett hvor mange gullmedaljer som henger i skapene hjemme, uansett hva de har betydd for sine hjemland. De har over tid med vilje brukt et medikament som har hatt til hensikt å fremme deres idrettslige prestasjoner og resultater på kunstig vis. De har vært uærlige. Det er det vi forbinder med doping.
Så dukker det opp en flott norsk idrettsstjerne, som smører litt krem på en sprukket leppe. En krem hun har fått utlevert av sin lege som uttrykkelig forklarte idrettsutøveren at den ikke inneholdt noen forbudte stoffer. Idrettsutøveren kastet innpakningen med en advarsel på uten å kikke på den, og brukte salven. Og dermed var helvete løs for Therese Johaug. Tykke overskrifter om «dopingtatt» prydet avisenes forsider, i Norge. Og vi kan bare tenke oss overskriftene og skadefryden i andre lands aviser.
Det diskuteres straff som om Johaug var en forbryter. Blir det en måned eller et halvt års utestengning? Hadde hun ikke skyld selv for at hun ble dopingtatt. Hun kunne jo kikket bedre på pakningen? Bildene av idrettshelten vår pryder nettavisene dag etter dag. Et bilde av en gråtende taper. Slik blir Therese Johaug brutt ned, inntil hun til slutt faktisk blir en taper, på grunn av en salve på leppen. Dersom ikke avisene omsider forstår deres ansvar.
Men det hele ble ikke satt i gang av avisene. Saken er en skandale. Ikke for Johaug, men for antidoping-folkene. Det er åpenbart laget regler så firkantede at de kan ramme en hvilken som helst uskyldig idrettsutøver som i et lite sekund unnlater å kikke godt nok på en pakning. Et lite sekunds uoppmerksomhet og det brøles om uaktsomhet, skyld og straff. Som om idrettsutøveren var en drapsmann. I det minste en svindler og jukser.
En bagatell som denne burde vært håndtert helt annerledes: Da dopingtesten viste et positivt resultat burde saken vært undersøkt raskt, effektivt og internt, og konklusjonen om at dette var en bagatellmessig glipp burde vært trukket. Og dermed burde saken vært glemt med en pekefinger og beskjed til idrettsutøveren om å være mer forsiktig for fremtiden, for ikke uforskyldt å risikere å bli beskyldt for doping.
I stedet er det satt i gang en hekseprosess mot Therese Johaug i full offentlighet. Pressen ble informert. Det burde den ikke blitt, med mindre Johaug faktisk hadde tatt ulovlige medisiner for å bli en bedre skiløper. Men bare da. Denne heksejakten burde hun vært forskånet for.
Det ville selvsagt norske medier rast over dersom de fant det ut. De ville ha skreket om hemmelighetskremmeri og mangel på offentlighet. Men så har da også de fleste norske medier alltid ment at de har full rett til å blåse opp bagateller til noe som blir salgbart, og til å knuse folk, dersom de kan tjene penger på det, og slå seg på brystet med en «avsløring».”
