Redaksjonen
Hallgrim Berg, tidligere stortingsrepresentant for Høyre, – eller Høgre, – som han nok selv vil foretrekke å benevne sitt parti, har skrevet flere bøker om emner fra rakfisk (Rakfisk i godt lag) via morsomme «på kanten historier», kalt soger på Hallgrims sitt språk (Når sevja steg) til problemer med islam (Demokrati eller islamisme. Europa under islam?).
Nå følger han opp med ny bok som får oss til småhumre i timevis, kalt Parlamententurisme – folkevalde på utflukt. Jan Simonsen, nestleder i Demokratene i Oslo, har dette å si om Hallgrim Bergs bok, og stortingsrepresentantenes reisevirkslomhet:
«Hallgrim Berg har med sin unikt flotte nynorske språkdrakt samlet morsomme historier fra stortingsrepresentantenes reisevirksomhet. Det er liten tvil om at mange av de folkevalgtes «studieturer» fortjener at ordet står i anførselstegn. Men Hallgrim har ikke skrevet en kritisk bok som henger ut Stortinget for sløsingen med skattebetalernes penger. Han har skrevet en morsom bok med gode historier om kjente politikere under deres reisevirksomhet.
Som eksempelvis om en kjent tidligere partileder som sent på natten, eller snarere tidlig på morgenkvisten, kom ut fra en nattklubb et sted i Europa, hoppet inn i en drosje forlangt at en først protesterende drosjesjåfør skulle kjøre ham til et navngitt hotell. Etter mye mas ga sjåføren etter, kjørte rundt kvartalet og stanet der han startet, – utenfor hotellet.
Hallgrim skriver ikke direkte at politikerne som roter seg opp i pinlige eller lattervekkende situasjoner ikke er helt edru, men det er ikke vanskelig å tenke seg til ut fra situasjonene. Og han nevner alle med navn. Men er aldri stygg med de folkevalgte. Og han bøter på eventuelle skader med fine karakteristikker av hver enkelt involvert, der deres mest positive sider trekkes frem. Ingen av de omtalte blir nok annet enn glade for denne boken. Og det bør også leserne bli. En god latter forlenger livet, og Hallgrim Berg skriver som alltid knakende godt.
Selv hadde jeg nok lagt meg på en mer kritisk linje, men kanskje ikke likeså morsom. Jeg ville eksempelvis tatt med historien om landbrukskomiteen som på begynnelsen av 80-tallet reiste til USA og Canada for å se på store trær i en park. Og våknet et par dager etter hjemkomsten til hele førstesiden i VG, med overskriften: «Landbrukskomiteen på tulletur til USA, så på store trær,» og et bilde av en kvinnelig Høyrerepresentant sammen med en indianerhøvding. På programmet for turen stod det at komiteen første dagen skulle besøke en park i en by i Canada for å se på store trær, for deretter å besøke en kunstutstilling i samme byen. Deretter skulle de videre til USAs mest urbane sentrum, Manhattan i New York, for å lære om amerikansk landbruk, før en indianerlandsby skulle besøkes.
Jeg må i dag, så mange år senere, innrømme min skyld i at historien havnet på VGs førsteside. Fremskrittspartiets medlem av landbrukskomiteen, Jens Marcussen, fant komiteens reiseprogram ganske hårreisende dårlig og lite relevant for den norske landbruksdebatten. Jeg var på den tiden hans vararepresentant i Landbrukskomiteen og Fremskrittspartiets pressetalsmann. Marcussen ga meg kopi av programmet som jeg leverte til VG. Marcussen selv skrev en søknad til stortingets presidentskap om å slippe å delta på turen, men fikk beskjed om at han var forpliktet til å delta fordi det var en del av hans pålagte arbeid for det norske folk. Så han reiste, tok bilder, og leverte dem til VG etter hjemkomsten.
Hallgrim kunne jo også tatt med justiskomiteens tur til Thailand på begynnelsen av 90-tallet, som Fremskrittspartiets representant Vidar Kleppe, nåværende nestleder for Demokratene, nektet å delta på. De skulle studere prostitusjon. Vidar mente at det ville vært mer relevant for arbeidet i komiteen å sette seg inn i prostitusjonsproblemene i vårt eget land, og nektet å reise, uten å sende noen søknad til presidentskapet om det.
Et par år senere skrev jeg en artikkel om denne reisen i et månedsmagasin. Det kom komitelederen Jørgen Kosmo for øre. Han kjøpte bladet og sendte meg et rasende brev, der han forlangte å få vite hva jeg mente med å skrive at komiteens medlemmer kunne få dekket sine interesser for prostituerte ved å ta en tur på gatene på sjøsiden av stortingsbygningen.
Selv nektet jeg i min tid på Stortinget å delta på en tur Justiskomiteen reiste på omtrent på samme tiden. Den gikk til Vietnam, Hong Kong og Japan. Hensikten var å se hvordan flyktningen ble repatriert fra Hong Kong til Vietnam. Og siden komiteen likevel var i området, mente medlemmene at de samtidig kunne ta en liten svipptur for skattebetalernes regning over til Japan, for å besøke et fengsel.
Jeg mente det ville vært mer relevant for norske forhold å besøke fengsler i andre land i Europa, noe komiteen da også gjorde på andre kortere reiser. Dessuten mente jeg at tilstrekkelig informasjon om hvordan det kommunistiske Vietnam lokket sine flyktninger tilbake til landet fra leirene i Hong Kong kunne sendes skriftlig. Og at informasjonen uansett ikke var av tilstrekkelig interesse for den norske flyktningedebatten.
Som fersk stortingsrepresentant reagerte jeg også på hvordan debatten i komitemøtet om reisen ble ført. Den gangen var det innført et fast system, nærmest en tradisjon, som gikk ut på at alle komiteene fikk innvilget det som ble kalt «en langreise» årlig. Debatten dreide seg derfor ikke om hvor man burde reise for å lære noe virkelig nyttig som kunne overføres direkte til en sak man jobbet med i komiteen, men snarere om hvor man hadde lyst til å reise, og hvilke argumenter som kunne brukes for å reise akkurat dit, slik at presidentskapet godtok reisen. Derfor stod jeg over og reiste i stedet til Stavanger for å møte det lokale næringslivet i mitt hjemfylke.
Men så må det jo innrømmes at mange av studieturene også er lærerike. Spesielt de kortere turene til land i Europa som har sammenliknbare forhold med Norge. Men også enkelte turer til land lengre vekke. Som eksempelvis New York. En tur med Justiskomiteen på slutten av nittitallet er kanskje den mest interessante studieturen jeg deltok på. Vi besøkte blant annet New York-politiet og FBI og fikk en god innføring i hvordan man hadde klart å få ned kriminaliteten radikalt i løpet av få år. Jeg laget flere stortingsforslag i ettertid som fulgte opp ideene jeg fikk der. Uten at noen av dem fikk flertall. De andre representantene hadde tilsynelatende ikke tatt lærdommen inn over seg på samme måten.
Jeg har ikke noe imot at stortingsrepresentanter reiser på studieturer, og dessuten må de selvsagt reise på møter i organisasjoner der de representerer Norge. Men forutsetningen må være at lærdommen er relevant og kan brukes i stortingsarbeidet, og at de gode historiene samles og leveres til Hallgrim Berg, til bruk i hans neste bok.»
