RedaksjonenNylig vedtok et flertall på Stortinget at internasjonale studenter skal betale skolepenger i Norge, noe de fleste land allerede har innført. Dette er imidlertid Alexandra Esdaile uenig i, og hun presenterer 10. juni 2023 et innlegg i Adresseavisen. Men noen holdbare argumenter finnes det ikke i hennes tekst.
Det synet som Esdaile forfekter er at staten Norge bør bære kostnadene. De plikter, ifølge innlegget, å sørge for at høyere utdanning er gratis for alle studenter. Men ingen ting i verden er egentlig gratis. Gratis betyr her at noen andre betaler. Og her har den skjulte kostnaden i alle år blitt overført til vanlige norske skattebetalerne. Nasjonaløkonomien baserer seg selvfølgelig ikke på noen Sareptas krukke.
Tale om et «gratisprinsipp» høres muligens forlokkende ut. Men å få andre til å betale regningen for seg er ingen rimelig regel. At en slik ordning har vært gjeldende i norsk høyere utdanning i årevis forteller alt om hvor hodeløst vårt eget land styres.
At det er statens oppgave å tildele reelle fordeler til ikke-nordmenn framfor nordmenn mangler fullstendig fornuftsgrunnlag.
Men som alltid finnes det her til lands likevel en gruppe som stadig hevder at det eneste rettferdige er at nordmenn over skatteseddelen skal bære kostnadene til alt mulig annet, uansett hvor i verden og for hvem.
Merkelig nok foregir Esdaile i sitt innlegg å være bekymret for konsekvensene av regelendringen. Men konsekvensene for hvem? For norske skattebetalere medfører endringen færre utgifter. Og regelendringen er i overenstemmelse med at de som nyter også må yte. Slik sett framstår skiftet som meget betimelig. Videre er skremmebilde med at Norge ikke vil få internasjonale studenter opplagt uriktig. Land med høye skolepenger, slik som USA og Storbritannia, tiltrekker seg uansett horder av internasjonale studenter.
Til sist er Esdailes analyse av «gratisprinsippene» som kjennetegner velferdsstaten her hjemme, helt forfeilet. Dette fordi hun (1) ikke forstår at det finnes en utgiftsside i regnestykket, og (2) at hun unnlater å peke på at den norske (sic!) velferdsstaten har en nasjonal basis og funksjon. Hele forutsetningen er grensen mellom de som er inkludert i den og de som ikke er det. Dette er jo helt elementært.
Men det er godt mulig at forfatteren av innlegget egentlig mener at Norge skal være hele verdens generøse sosialkontor. Og så kan vi bare glemme utgiftene og de øvrige konsekvensene for gamle Norge. Hvis det er synspunktet, så gir selvfølgelig hennes klagesang over skolepengene bedre mening.
Det er intet høyverdig å forlange de dyreste gavene til alle– og så insistere på å bruke andres penger til å betale for seg.
Artikkelen er første gang publisert hos Document.no den 13. juni 2023.
Øyvind Eikrem
Politisk nestleder i Norgesdemokratene.
Psykolog og sosialantropolog.
Meld deg på vårt nyhetsbrev: norgesdem.substack.com
