Vårt standpunkt som parti.
Norgesdemokratene ønsker å bidra til at krigen i Ukraina får en rask slutt. Det som er viktigere enn å fordele skyld, er å stanse blodbadet og den fullstendige ødeleggelsen av Ukraina. Viktigere enn alt annet er den stadig økende faren for kjernefysisk krig og en mulig total ødeleggelse av vår sivilisasjon. Enorme våpensendinger forlenger bare krigen og koster 100 000 vis av flere liv. La oss heller sende penger til gjenoppbyggingen.
Fred nå!
Norgesdemokratene har siden krigens utbrudd i Ukraina februar 2014 ment at konflikten må finne sin løsning via diplomatisk press på partene og forhandlinger.
Ukraina har befunnet seg i senter for et militærstrategisk og geopolitisk bilde i Europa siden seierherrene etter 2.verdenskrig; representert ved at statslederne Churchill, Roosevelt og Stalin møttes på Jalta. At stormaktene møttes nettopp på Krim-halvøya når det fremtidige kartet skulle tegnes var neppe noen tilfeldighet. Dette møtet resulterte i de nærmere definisjoner av den vestlige interessesfære, og den sovjetrussiske interessesfære. Det såkalt jernteppet senket seg over Europa, og innledet «Den kalde krigen», en tidsepoke som skulle vare frem til Berlinmurens fall i 1989.
I 1949 dannet den vestlige interessesfære forsvarsalliansen NATO, hvor den sovjetrussiske interessesfæren svarte med å danne Warszawapakten i 1955. «Den kalde krigen» skulle raskt vise seg å bety en vesentlig innskrenking av nasjonal selvråderett, da især for statene som lå innenfor den Sovjet-russiske interessesfære.
Gjennom alle disse årene hvilte verdensfreden på prinsippet om terrorbalanse mellom NATO og Warszawapakten. Alle selvstendige nasjoner, ikke bare de som tilhørte Warszawapakten, men også de som lå innenfor den vestlige interessesfære innrettet av hensyn til verdensfreden sin nasjonale forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk basert på prinsippet om terrorbalanse. En slik tilnærming har også vært Norges politikk, hvor vi som NATO-medlemmer siden 1949 har trått varsomt, for eksempel ved at USA ikke har kunnet etablere stasjonære militærbaser på norsk territorium, og ved at vi for eksempel aldri har anskaffet atomvåpen, eller tillatt utplassering av slike våpen på norsk jord.
En realpolitisk tilnærming til verdensfreden gjennom opprettholdelse av terrorbalanse har vært Norges bæreelement i å sikre vår egen trygghet og sikkerhet! Realpolitikk har trumfet ideologi!
Tilbake til Ukraina; hvor Krim-halvøya ikke bare under «Den kalde krigen», men også tidligere, har vært av meget stor geostrategisk og militærstrategisk betydning. På denne halvøya i Svartehavet har Sovjet-Russland sin svartehavsflåte stasjonert, og kan herfra operere i Azov-havet og ut i Middelhavet. Krim-halvøya er sterkt militarisert, nettopp fordi dette utgjør den eneste direkte utgangen til Middelhavet. Militariseringen har også medført at den store majoritet av befolkningen på halvøya er russere.
I 1954; mens «Den kalde krigen» er voksende mellom stormaktene fra 2.verdenskrig, finner daværende Sovjet-president Nikita Krushchev ut at han vil gi Krim-halvøya til den daværende Sovjet-russiske republikken Ukraina. Det er verdt å understreke at overføringen av Krim-halvøya til Ukraina i 1954 ikke innebar noen forrykkelse av terrorbalansen.
Når Berlinmuren faller i 1989, Tyskland gjenforenes, og Sovjetunionen så oppløses i 1991, så går hele Europa inn i en ny tid. Mange land kaster av seg det Sovjet-russiske åk, og erklærer sine land uavhengige fra Russland. Så også Ukraina, som erklærer seg selvstendig dette året.
Samtidig som Sovjet-unionens oppløsning innvarsler en større frihet for svært mange land i Europa, så innvarsler også de omveltningene som skal komme at den verdensfreden som har blitt bevart basert på prinsippet om terrorbalanse, nå går inn i en ny fase av rekonstituering og således på nytt settes i spill.
Mange land som tidligere har ligget under Warszawapaktens maktsfære erklærer seg nå ikke bare uavhengige, men mange søker seg også aktivt inn mot vest, både handelspolitisk og forsvarspolitisk. Så også med politiske krefter i Ukraina.
Så sent som i 2002 ser også Russland selv mot den vestlige verden. Overfor den daværende generalsekretæren i NATO, George Robertson, gjorde Putin det klart at han ønsket at Russland skulle være en del av Vest-Europa, og at det var viktig for Putin å gjøre Russland til en del av det sikre, stabile og velstående vesten. Selv om Putins motiver kunne trekkes i tvil, og selv om man aldri ble klok på hvorledes Putin så for seg hva en slik tilnærming til Vest-Europa og til NATO skulle innebære, fremstår det for oss i Norgesdemokratene som en uansvarlig sikkerhetspolitisk linje at denne historiske invitasjonen tilsynelatende ble ignorert av USA og NATO. Vi frykter at en historisk fredsprosess er skuslet bort!
USA og NATO opprettholder fiendebildet fra «Den kalde krigen» hvor nær all militærstrategisk fokus er rettet mot Russland, samtidig som at verdensbildet også preges av et stadig sterkere Kina, og også av islamsk aggresjon og ekspansjon. Særlig Vest-Europas forsvarspolitikk segmenteres utelukkende i fiendebildet fra «Den kalde krigen».
Ikke bare ønsker nå NATO nye søkerland velkomne, men alliansen bidrar også aktivt med militærstrategisk bistand til land som potensielt kan løsrives fra den russiske maktsfære. Ett av disse landene er Ukraina, som i årene 1991-2014 er preget av indre motsetninger mellom krefter som ønsker en tettere integrasjon mot vesten, og av krefter som føler seg sterkere knyttet til Russland. Til tross for landets indre motsetninger, så innleder NATO sitt samarbeid med pro-vestorienterte krefter i landet allerede i 1992. Norge dras inn i dette militærstrategiske samarbeidet i 1999.
I årene 1999 og frem til 2020 tilslutter hele 14 land; tidligere beliggende under Warszawapaktens territorielle innflytelsessfære seg NATO. Dette gjelder også de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen som tiltrer NATO samme år, i 2004. Det er imidlertid verdt å merke seg at selv om de baltiske landene, som er grenseland til Russland tiltrer, så skjer dette foruten et krigsutbrudd. Hovedårsaken ligger høyst sannsynlig i at Russland fortsatt har militærstrategisk tilgang til Østersjøen via St.Petersburg og via den russiske enklaven Kaliningrad Oblast.
Til tross for NATOs sterke ekspansjon østover mot Russland, så er høyst sannsynlig Russlands hovedkonklusjon at den militærstrategiske terrorbalansen kan opprettholdes, så lenge adgangen til verdenshavene er åpne!
Ukraina befinner seg imidlertid i en militærstrategisk særstilling, hvor et maktskifte også vil innebære at Russlands adgang til Middelhavet avstenges.
Når en russisk-orientert regjering i 2013 velger å unnlate å vende Ukrainas handelspolitikk mot vest, oppstår det sterke protester i Ukraina. Protestene, som etterhvert også blir voldelige, varer fra november måned 2013 og ender opp med et statskupp i februar 2014.
Det anses bevist at USA befant seg i kulissene og støttet statskuppet og maktskiftet! Maidan-revolusjonen i 2014 må anses som et vendepunkt, hvor en oppbygget proxy-konflikt mellom USA og Russland i etterkant av statskuppet eskalerer til en proxy-krig som herfra utkjempes på Ukrainsk territorium.
Vestlig ideologi, som tilsier at enhver nasjon fritt må få velge sine handelspolitiske og militærpolitiske allianser trumfer således en realpolitisk tilnærming til den terrorbalansepolitikk som siden Jaltakonferansen i 1945 har vært den viktigste bærebjelken for verdensfreden. NATO gis nå en ny sikkerhetspolitisk doktrine, som er ideologisk drevet, og hvor fortidens hensynstagende til terrorbalanse mellom stormaktene avsluttes!
Vi mener at ideologiske prinsipper verken kan eller bør trumfe en realpolitisk tilnærming til verdens konflikter.
Det viktigste som brått settes inn i et geo-strategisk og militær-strategisk spill som følge av Maidan-revolusjonen i 2014 er Russlands tilgang til Svartehavet, Russlands eneste utgang til Middelhavet! På Krim-halvøya ligger Russlands svartehavsflåte, slik den har gjort siden den ble etablert i 1783. Den historiske politiske og militære betydning av Svartehavsflåten har vært, og blir fortsatt bedømt til å være av enorm betydning for Russland. Den lange historien har også ført til at majoriteten av befolkningen på Krim-halvøya er russiske, og føler sin identitet nærmest knyttet til Russland. Fra 20.feb – 19.mars annekteres Krim-halvøya av Russland.
Norgesdemokratene fordømmer Russlands brudd på folkeretten ved først å annektere Krim-halvøya i 2014, for deretter å krenke Ukrainas grenser i de østlige provinser, og den videre eskaleringen av krigen til en fullskala invasjon 24.februar 2022.
I Norgesdemokratene mener vi samtidig at annekteringen av Krim både kunne og burde vært unngått, hvis USA og NATO hadde valgt en realpolitisk tilnærming, snarere enn en ideologisk, og lagt et diplomatisk press hvor en stor grad av selvstyre for den russiske minoritet på Krim-halvøya hadde vært innrømmet, og at man erkjente Russlands historiske begrunnede krav på et eierskap til Svartehavsflåten, dens lokasjon og dens militære funksjon for Russland.
Norgesdemokratene er tilhengere av et fortsatt norsk NATO-medlemskap. Vi tillater oss imidlertid å være kritiske NATO-medlemmer, når vi mener NATO under USAs ledelse trår feil.Ved å forkaste sin tidligere forsvarsdoktrine basert på realpolitisk tilnærming og erstattet denne med en ideologisk forsvarsdoktrine, har NATO trått feil!
Norgesdemokratene mener også at vi i dagens politiske landskap ser ett USA under republikanerne i USA, og et annet USA under Det Demokratiske Partiet, og at ulike maktforhold i USA også representerer to forskjellige sikkerhetspolitiske tilnærminger, hvor vi velger å støtte den realpolitiske tilnærming som vi blant annet så under Trump-administrasjonens ledelse, en tilnærming som vi ikke minst mener er til det beste for norske interesser.
Dessverre, men ikke overraskende, kunne man også raskt etter Maidan-revolusjonen i 2014, se en forfølgelse av den russisk-orienterte minoriteten i landet.
Den 2.mai 2014 satte en organisert og tydelig nazi-inspirert mobb fyr på fagforeningshuset i Odessa, hvor opptil 200 Anti-Maidan-tilhengere hadde tilhold. Bygningen ble satt i brann og lot sivile brenne levende inne i bygningen. Over 50 personer ble drept.
Norgesdemokratene reagerer på at regjeringen i Kiev aldri påtalte og arresterte ansvarlige for denne hendelsen, og vil påpeke dette som en krigsforbrytelse, som på linje med Russlands krigsforbrytelser må påtales, og ved krigens endelige opphør gjøres til gjenstand for internasjonal gransking og dom.
Norgesdemokratene mener at det må gjøres innrømmelser fra begge sider i konflikten, og at det overordnede målet må være fred. Vi støtter derfor de meklingsforsøk som tidligere er gjort, og mener også at nye forhandlinger må bygge videre på den plattform som avtaleutkastene Minsk1 og Minsk2 la opp til i 2015, hvor den russiske minoritet på Krim og i de østlige provinser innrømmes betydelig selvstyre.
Borgerkrigen som brøt ut i 2014 mellom Kiev-regimet og den russiske minoriteten i landet skal ha kostet over 14000 liv, allerede før Russland valgte å gjennomføre en fullskala invasjon av Ukraina den 24.februar 2022. Den kraftige eskaleringen av krigen som følge av Russlands fullskala invasjon gjør naturligvis at ytterligere liv går tapt for hver dag som går.
Foruten å fordømme den russiske invasjonen av Ukraina, har Norgesdemokratene stilt seg positive til å bidra med humanitær hjelp; samt å motta flyktninger fra Ukraina.
Som med all annen bistand, er imidlertid partiet negative til å sende penger, også til Ukraina, foruten at dette er øremerket til spesifikke prosjekt, under norsk prosjektledelse, og norsk regnskaps- og revisjonskontroll. Faren for at pengegaver fra Norge ellers vil bli gjenstand for korrupsjon, må anses å være overhengende!
Norgesdemokratene ønsker sterkt å vektlegge at Norge bør bidra til en diplomatisk løsning på konflikten, og at det norske diplomatiet må ta utgangspunkt i at det må gis realpolitiske innrømmelser fra begge parter for å oppnå en fredelig løsning.
Partiet innser samtidig at Ukraina trenger våpen for å forsvare seg selv mot den russiske invasjonen, som med en realpolitisk tilnærming til konflikten burde vært avverget.
Norgesdemokratene er imidlertid kritiske til at disse våpnene da også rettes mot den russiske minoritet i Ukraina, som i ettertid av statskuppet i 2014 raskt ble en forfulgt minoritet.
Norgesdemokratene mener i sum at Norge bør avstå fra å sende våpen og eventuelt soldater inn i den pågående krigen, og velger å anse den proxy-krigen som nå utfolder seg på Ukrainsk territorium som et bilateralt forhold mellom USA og Russland, hvor Norge i størst mulig grad bør holde seg utenfor selve krigshandlingene.
Våre tanker går først og fremst til krigens mange ofre og deres mange pårørende, og vårt største ønske er at lille Norge kan bidra til å skape fred, og at man kan se inn i en morgendag hvor både folk i Russland og i Ukraina kan være en integrert del av en felles europeisk sivilisasjon og fremtid.
