Demokratene Norge
PFU er et etisk konkursbo

PFU er et etisk konkursbo

Er PFU troverdig i forhold til sitt eget formål om å fremme den etiske og faglige standard til norske medier?

Behandler de egentlig klager mot disse, eller driver de mer med hvitvasking av sine medlemmer?

Jeg har de siste par år hatt litt å gjøre med PFU, både direkte og som hjelper for andre, som har blitt utsatt for klare overtramp fra PFU sine medlemmer. Rett før jul forsvant min siste tillit til PFU som et organ som driver etter etisk eller faglig standard.

Tidligere har jeg tatt opp problematikk med PFU, angående deres medlem faktisk.no. De omtaler seg selv som: «Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge», men er likevel eid og betalt av VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia.

Denne såkalte uavhengigheten framstår ikke som veldig uavhengig. «Høsten 2018 ble Faktisk.no en del av Facebooks faktasjekksamarbeid, Third-party fact-checking». Partnerskapet innebærer at Faktisk.no får tilgang til spesielle verktøy og funksjoner som også gir mulighet for økonomisk støtte.

Dette vil i praksis si at Faktisk.no har mulighet for, og faktisk bedriver sensur på den privateide plattformen Facebook. Sensur er det motsatte av ytringsfrihet. Dette alene er klare brudd på «vær varsom plakatens» (lovverket til PFU) tre første punkter:

«1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.»

«1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

«1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.»

Det blir også problematisk i forhold til «vær varsom plakatens» (VVP) punkt 2.2: «Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»

Men dette bryr ikke PFU seg om, selv om de er blitt gjort oppmerksom på dette av undertegnede. En av grunnene til at jeg tok dette opp med PFU, var en såkalt «fakta-artikkel» fra Faktisk.no, der de kom med påstander de ikke hadde dekning for.

PFU ville ikke ta min klage til behandling en gang, fordi PFU har en praksis der man ikke kan klage om man ikke selv er omtalt.

Dette er en praksis PFU sine medlemmer vet å utnytte. Man kan skrive løgn, så lenge man ikke skriver løgn om noen – i god visshet om at man ikke kan bli klaget inn for PFU. De kan trygt skrive om utenlandske kjendiser, som f.eks. Donald Trump, i visshet om at de aldri kommer å klage til PFU. Dette er helt greit for PFU.

Saken som gjorde at siste tillit til PFU forsvant, var en sak der jeg klaget et medlem inn for mange brudd på VVP. Der ikke alle klagepunkter engang ble behandlet eller at PFU konkluderte med brudd på VVP, etter noen snedige krumspring: https://presse.no/pfu-sak/217-22/ (Behandlingsmøtet av saken ligger også ute på youtube).

Essensen i saken er at spesielt jeg, men også partiet jeg tilhører: Demokratene, ble utsatt for veldig hatefulle og nedverdigende beskyldninger uten noe form for belegg – annet enn det som skribenten som skrev fantaserte om.

Jeg mente dette utløste samtidig imøtegåelse, som betyr at avisen som publiserte det innlegget, må spørre meg om kommentar før det publiseres. Jeg tok selv initiativ til tilsvar til artikkelen der jeg faktuelt påviste at den hatefulle skribenten ikke hadde noe som helst belegg for noen av sine påstander. Likevel kom det senere enda et tilsvar til mitt tilsvar, der man igjen fremførte feilaktige grove påstander. Dette tilsvaret fikk jeg ikke svare på, noe jeg mente var et brudd på tilsvarsretten.

Dette mente PFU var en debatt, selv om alle som leser dette ser at det ikke er noen debatt i disse innleggene. Hovedgrunnen til at PFU ikke ville felle mediet, var at beskyldninger ikke var av såkalt «faktisk art» – hva det nå enn betyr. «faktisk art» står ikke i VVP punkt 4.14 som omhandler samtidig imøtegåelse.

PFU avslutter med: «Klager fikk svare med et nytt innlegg etter det første motinnlegget, og utvalget kan ikke se at det andre påklagede innlegget inneholdt angrep som utløste behov for et nytt tilsvar.»

PFU sier jo indirekte her, at hvis man gjentar angrep med samme feilaktige premiss, så er det greit. Både PFU og avisen mener også at to angrep og et tilsvar er en debatt som er ferdig snakka.

De andre klagepunkter jeg tok opp ble ikke behandlet eller gitt et svar på, selv etter purring: «1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

«4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

«4.2. Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.»

«4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

PFU vil kanskje si at det var et meningsinnlegg fra en ekstern skribent, og ikke avisen selv som skrev artiklene. Alt som publiseres av PFU sine medlemmer godkjennes av redaktør. Ingenting kan publiseres som redaktør ikke går god for eller står ansvarlig for.

Skal man fortsatt ha tiltro til PFU, eller beskytter de sine egne medlemmer?

Artikkelen er tidligere publisert av iNyheter den 8. januar 2023


Reinert Skadsem

Styremedlem Norgesdemokratene Oslo