Redaksjonen
Demokratenes organisatoriske nestleder Jan Simonsen har reist mye i Israel, kjenner flere israelske politikere, og bor ofte med palestinere. Han har denne analysen av det israelske valget tirsdag:
«I 2002 snakket jeg med Benjamin Netanyahu på hans kontor i Jerusalem. Han var ikke statsminister. Ikke engang politiker. Etter valgnederlaget mot Ehud Barak fra det den gangen så mektige israelske arbeiderpartiet, som ved torsdagens valg kun fikk 4 prosent av stemmene, trakk han seg fra politikk, og etablerte et eget firma.
Men på døren til hans kontor var det slått opp et lite skilt laget av tre. Der stod det «Benjamin Netanyahu, Prime Ministers Office». Han hadde rett og slett skrudd ned skiltet fra døren til hans statsministerkontor, og hengt det opp på den nye kontordøren.
Hvorfor det, tenkte jeg. Svaret lå opp i dagen: Hver dag ville han se skiltet, og minne seg selv om at målet var å komme tilbake til statsministerkontoret. En mann med en så sterk vilje, kommer til å lykkes. Netanyahu er ikke ute av israelsk politikk for alltid, tenkte jeg, og fikk rett. Nå blir han den statsministeren i Israel som har satt lengst.
En dyktig og opportunistisk alliansebygger
Ikke bare på grunn av godt politisk arbeid, men det også. Det har også vært viktig at han har vært en alliansebygger. Å sitte med makten har vært så viktig for Netanyahu at han har vært villig til å gi konsesjoner til særinteressepartier, og sikret seg deres støtte. Denne gangen har det vært lettere enn før. Allerede nå har samtlige partier på høyresiden sagt at de vil peke på Netanyahu som statsminister, når de skal gi råd til landets president.
De to ortodokse partiene fikk overraskende gode resultater ved valget. Både Shas og United Torah Judaism fikk åtte seter i det 120 seters store Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen. Mest av småpartiene. Bare den tidligere hærsjefens allianse «Blue and White» og Netanyahus Likud gjorde det bedre.
Disse partiene, sammen med de mer sekulære partiene til høyre for Likud, som nå nærmest blir den modererende kraften i regjeringen, har en tøff tilnærming til palestinerne, og er regnet som støttespillere for de israelske innbyggerne i landsbyene på Vestbredden.
Noen fredsavtale er ikke i utsikt med denne regjeringen, men det ville den nok heller ikke vært med noen annen regjering. De palestinske lederne har for lengst sabotert alt fredsarbeid gjennom manglende vilje til forhandlinger uten å først få gjennom meningsløse forhåndskrav.
Ikke friere hasjomsetning
Noen friere hasjomsetning blir det heller ikke. Det lille liberalistiske partiet Zehut, som har fri hasj som sin kjernesak og som i valgkampen gjorde det klart at de ikke ville støtte noen regjering som ikke ville innfri et slikt krav, falt uventet ut av nasjonalforsamlingen. Netanyahu hadde på forhånd antydet at han ville støtte kravet om fri hasjomsetning. Nå trenger han ikke innfri et slikt halvkvedet løfte. Han trenger ikke Zehuts stemmer. Men hans uttalelse i valgkampen viser hvor opportunistisk han kan være.
I 2002 hadde Netanyahu et åpenbart brennende ønske om å komme tilbake til statsministerstolen. Sannsynligvis var ikke ønsket mindre brennende før dette valget. Aldri før har det vel vært morsommere å styre Israel. Klaps på skuldrene fra Donald Trump hjelper nok på humøret for en israelsk statsminister, som også har en vennlig tone med Putin, selv om de ikke er like enige.
Gode resultat
Netanyahu har oppnådd gode resultater i sin regjeringstid. Arbeidsledigheten er rekordlav, økonomien blomstrer, diplomatisk har Israel, mye på grunn av Netanyahus egen reisevirksomhet, fått et vesentlig bedre forhold til mange afrikanske stater enn tidligere, og med statene i Gulfen er det tøvær, takket være felles interesse i å stanse Saudi Arabias innflytelse i regionen.
USA har flyttet sin ambassade til Jerusalem, og flere andre land er i ferd med å følge etter. Og konflikten med palestinerne er under en form for kontroll gjennom solide sikkerhetstiltak og dyktige sikkerhetstjenester. Status quo fungerer, selv om det forekommer enkeltstående terrorhandlinger på Vestbredden, og Hamas fortsatt er et problem med sine terrorraketter.
Klart da at Netanyahu ønsket å fortsette som statsminister. Og det får han.»
